Ny rolledeling innebærer en maktforskyvning

Argumentasjonen for kortere plan- og byggesaksbehandling fortsetter med ny vinkling. Vera Houck og Bård Folke Fredriksen skriver nå at de ønsker riktigere rolledeling, ikke svekket demokratisk kontroll.

Det støttes. Men det flytter diskusjonen bort fra en konkret modell til en mer normativ betraktning. Problemet er at deres tilsvar i liten grad berører hovedkritikken i mitt forrige innlegg.

Min innvending gjaldt ikke motivasjonen bak forslaget, men tendensiøse sammenligninger og beskrivelsen av skillet mellom plan og byggesak. Når man foreslår å senke terskelen for reguleringsplikt, bør det bygge på en forståelse og aksept av hvilken funksjon reguleringsplanen har.

Det er positivt at det presiseres at tyske § 34 BauGB er en unntaksbestemmelse. Likevel består den metodiske utfordringen i å sammenligne én paragraf fra et helt annet rettssystem.

Også sammenblandingen av tysk behandlingstid for byggesaker med norske prosesser for plan- og byggesaker gir et skjevt bilde, fordi forskjellen ikke er så stor som påstått.

Les også

Tendensiøst og feilaktig om byggesak

Plan- og bygningsloven § 12-1 krever reguleringsplan der tiltak kan få «vesentlige virkninger for miljø og samfunn». Dette er en formulering som gir rom for politisk skjønn og lokal tilpasning.

At mange kommuner vurderer boligprosjekter som tiltak med slike virkninger, er ikke i seg selv uttrykk for uproporsjonal praksis. Byutvikling innebærer nettopp avveininger mellom arealbruk, infrastruktur, nabohensyn og langsiktig samfunnsutvikling.

Det sentrale spørsmålet er ikke om byggesaker kan behandles raskt der rammene allerede er avklart. Det kan de også i Norge. Spørsmålet er hvor i plansystemet rammene skal fastsettes.

Reguleringsplanen er ikke et byråkratisk mellomledd, men selve arenaen for offentlig avveining. Her ligger nivået for medvirkning, politiske prioriteringer og muligheten til å stille rekkefølgekrav.

Byggesaken er en administrativ håndtering innenfor fastsatte rammer.

Det kan være effektivt å behandle prosjekter uten reguleringsplan. Men det innebærer også en maktforskyvning. Å omtale dette som en «riktigere rolledeling» er et rent normativt standpunkt.

Les også

Et enklere spor for enkle bolig­prosjekter vil frigjøre kommunale ressurser

Det hevdes at demokratisk kontroll ikke svekkes fordi kommunestyret fortsatt vedtar overordnede planer. Men demokratisk styring skjer også gjennom konkret behandling av enkeltsaker. Før en sak er vurdert, vet man ikke om den er «ukontroversiell». Reguleringsprosessen er nettopp nivået for å avklare dette.

Dersom utfordringen enten er mangelfulle kommunale ressurser, at praksis varierer, saksbehandling tar for lang tid eller terskelen for reguleringsplan oppleves uklar, bør man være tydelig på hva problemet faktisk er, og om det virkelig ligger i reguleringsplanen eller i hvordan det praktiseres.

Det finnes allerede et enkelt hurtigspor for reguleringsplanbehandling i dag: Det kalles «i tråd med overordnet plan».

I et nytt innlegg fra Houck, nå med en annen medforfatter, skiftes innfallsvinkelen ytterligere en gang. Begrunnelsen har beveget seg fra «effektivisering» og «ressursfrigjøring» i PBE, via «rolledeling», til nå å gjelde «selveiermodell» og «borettslag».

Det fremstår som ulike innganger til det samme underliggende målet å redusere egen kostnad og risiko.

Plansystemet er ikke et produksjonsapparat for boliger, det er institusjonen for faglig og politisk avveining.

Spørsmålet er derfor ikke bare om vi skal ha effektive prosesser, men også hvilke konsekvenser dette medfører. Den diskusjonen fortjener større presisjon.