Vi ønsker riktigere rolledeling – ikke svekket demokratisk kontroll

Gerrit Mosebach mener i Kommunal Rapport 27. januar at det er «langt fra uproblematisk» å gå rett på byggesak, og advarer mot svekket demokratisk forankring.

Det er en viktig diskusjon. Vårt innlegg fokuserer på grensen for hva som utløser behov for reguleringsplan og politisk behandling i Norge. Den terskelen ser ut til å burde justeres, slik at ressursene brukes bedre.

Vi har aldri hevdet at reguleringsplan er overflødig, eller at man ukritisk skal hoppe over planlegging.

Dagens praksis, der nesten alle boligprosjekter automatisk utløser krav om reguleringsplan, mangler proporsjonalitet. Og her ser vi med interesse på et prinsipp som brukes i Tyskland når det ikke foreligger noen plan og prosjektet føyer seg inn.

Den norske plan- og bygningsloven krever reguleringsplan ved tiltak som får vesentlige virkninger for miljø og samfunn.

At kommunene stiller krav om reguleringsplan for små tiltak bygger mer på tilfeldig praksis enn villet politikk. Kommuneplanens arealdel har manglet direkte styringshjemler, noe som har tvunget fram innføring av generelle plankrav.

Vi tar derfor til orde for at loven presiserer hva som ligger i begrepet «vesentlige virkninger for miljø og samfunn», og dermed gi kommunene et større handlingsrom.

Terskelen for når reguleringsplan og politisk behandling er nødvendig, bør avgjøres av sakens omfang og kompleksitet. Reguleringsplan bør ikke være en forutsetning uavhengig av prosjektets karakter.

I dag tvinges også små, ukontroversielle og godt innpassede tiltak inn i lange planløp. Det er vanskelig å forsvare, både faglig og demokratisk.

Mosebach har rett i at § 34 i Tyskland er en unntaksbestemmelse, og at også det tyske systemet ofte krever plan. Bestemmelsen er interessant fordi den viser et prinsipp når man ikke krever plan, der formål, rammer og volumer allerede er gitt innenfor etablerte omgivelser.

Sammenligningen med Tyskland er ikke ment som et ønske om å kopiere, men heller lære av det tyske systemet. Den er ment som et eksempel på at alternative modeller finnes – og at de fungerer.

Når enkle prosjekter kan behandles på tre–seks måneder der uten reguleringsplan, mens tilsvarende saker i norske storbykommuner ofte tar fem–seks år fordi de krever reguleringsplan, bør det vekke nysgjerrighet.

Lang saksbehandlingstid er ikke et teoretisk problem. Den er et reelt tidsmessig og økonomisk hinder for boligbygging. Den binder opp kommunale ressurser, driver opp kostnader og reduserer gjennomføringsevnen – også for de prosjektene som faktisk trenger grundig planbehandling.

Et tilleggsspor til reguleringsplanen er ikke et angrep på demokratiet, men et forsøk på å bruke planverktøyene mer presist.

I dag behandler lokalpolitikere store og små saker om hverandre, og mange opplever nok at de i praksis overtar en del av oppgavene som tilhører byggesaksbehandlingen. Det er en oppgave som bør overlates til fagmiljøene.

Skal kommunene lykkes med boligpolitikken, trenger de flere virkemidler – og bedre samsvar mellom regelverk, kompleksitet og samfunnets behov.

Når boligbyggingen er på et historisk lavt nivå, har vi ikke råd til å avvise slike grep uten å undersøke dem grundig og utrede en norsk versjon.