Hvilke problemer skal den nye integreringsstønaden løse?

Regjeringens lansering av nye tiltak rettet mot flyktninger gir et inntrykk av at det finnes særordninger i sosialtjenesteloven som gir denne gruppen særlige rettigheter.

Det stemmer ikke. Høy stønad, spesielt til barnerike familier, er knyttet til sosialhjelpens utforming og hvordan ordningen forvaltes. Disse utfordringene er helt uavhengig av oppholdsstatus og botid til mottakerne.

les også

Slik er Stensengs flyktning­regnestykke

Hvis målet med innstrammingene er å bidra til reduserte utgifter til sosialhjelp og et mer rimelig stønadsnivå for mottakerne, kan man heller ikke avgrense målgruppen til bare å gjelde flyktninger de første fem årene etter bosetting.

Det har vært mye oppmerksomhet på de kommunene som har store utfordringer på grunn av mange sekundærbosatte flyktninger.

De aktuelle kommunene bosetter få flyktninger selv. De aller fleste sekundærbosatte har vært bosatt i mer enn fem år i en annen kommune. De nye tiltakene vil derfor ikke ha noen betydning for belastningen for disse kommunene.

Antallet flyktninger som går ut av femårsperioden, kommer til å øke radikalt i årene som kommer. 2026 er det siste året som kommunene får tilskudd for de om lag 27.000 ukrainerne som ble bosatt i 2022.

les også

Stenseng vil ta fra flyktninger sosialhjelp

Tilstrømmingen av nye flyktninger ligger an til å bli langt lavere enn de som går ut av tilskuddsperioden, slik at målgruppen for integreringsstønaden sannsynligvis vil bli mindre.

For kommunene er ikke forslagene til tiltak gode nyheter. Reduserte satser sammenlignet med sosialhjelpen betyr ikke nødvendigvis lavere utgifter for kommunen, så lenge den statlige bostøtten tas ut av inntektsgrunnlaget for stønadsmottakerne.

I tilknytning til stønaden skal det etableres ordninger for å kunne yte tilleggsstønader ved spesielle behov og mulighet til å søke nødhjelp. Kommunen får uansett ansvaret for de som ikke klarer seg på de fastsatte satsene.

Hvordan kan det være hensiktsmessig å opprette nye systemer for forvaltning av en stønadsordning ved siden av den etablerte sosialhjelpsordningen?

Nav har rett og plikt til å utøve skjønn ved tildeling og utmåling av sosialhjelp. Dette innebærer også å avgrense nivået på ytelsene, hvis stønadsnivået blir høyere enn det en arbeidsfør mottaker kan oppnå gjennom eget arbeid.

En presisering og konkretisering av denne «øvre forsvarlighetsgrensen» i lovteksten vil gi en sterkere forankring av en mer restriktiv utmålingspraksis ved Nav-kontorene.

Et alternativ kan være å standardisere og lovregulere praksisen de fleste Nav-kontor har innført, livsoppholdsstønaden til barnerike familie avkortes, eller at unge stønadsmottakere får en ytelse som ligner mer på nivået studenter må leve av.

En lavere livsoppholdssats for stønadsmottakere under 25 år vil også samsvare med tilsvarende reduksjon i arbeidsavklaringspengene, introduksjonsstønaden og kvalifiseringsstønaden.

Sosialtjenesteloven gir kommunene mulighet til å stille vilkår for hjelpen. For unge stønadsmottakere har kommunen en plikt til å stille vilkår om aktivitet.

Det er et stort potensial i å utnytte denne lovhjemmelen langt bedre, og en egen aktivitetsplikt knyttet til den foreslåtte integreringsstønaden virker ganske overflødig.

Forslaget om at inntekt ikke skal avkortes krone for krone, er et svært positivt element i tiltakspakken. Det vil kunne ha betydelig effekt på alle sosialhjelpsmottakerne. Det er imidlertid fullt mulig å innføre tilsvarende mekanismer i sosialhjelpsordningen.

Regjeringen må ta politisk styring med sosialhjelpsordningen. Uavhengig av hvilke partier som har hatt statsråden, har det vært vanskelig å se sammenheng mellom de politiske signalene fra toppen og den praksis som forventes av byråkratene i departementet.

Ett eksempel på dette så man sist i forbindelse med oppjusteringene av livsoppholdssatser som ble resultatet av forhandlingene rundt statsbudsjettet. De endringer i dekning av utgifter til internett som fagbyråkratene i departementet pålegger Nav-kontorene, har lagt større effekt på stønadsnivået enn de politisk fremforhandlede justeringene av livsoppholdssatser.

Det er ikke vanskelig å forstå regjeringens behov for å vise handlekraft på et område som andre partier tradisjonelt har hatt en større troverdighet på.

Men endring av lovverk og innføring av nye byråkratiske ordninger for en avgrenset del av stønadsmottakerne er ikke svaret på utfordringene. Det er langt mer effektivt å utnytte og utvikle de mulighetene som ligger i dagens ordninger og regelverk.