Ukritisk digitalisering – hva har vi egentlig lært?

Flere har uttrykt bekymring over at Apple og Google så lett kunne erobre norske klasserom. Dessverre hoppes det bukk over hvordan det kunne skje. Oppgjøret har vært mangelfullt og uten selvransakelse fra de ansvarlige. Så hva har vi lært?

Ulne visjoner om en digital skole ble adoptert av stadig flere aktører. Det ga et mangeårig hegemoni med gode kår til pådriverne for digitalisering, og la veien åpen for det kyniske spillet til de store teknologiselskapene.

Mange bidro, men det er viktig å se på rollene til politikerne og de administrative lederne som sørget for de nødvendige vedtakene og sentrale akademikere som legitimerte dem.

Hvordan kunne høyst oppegående politikere og ledere la seg forlede til å tro på luftslott og til å bruke tekgigantenes reklamespråk?

Det har de selv unnlatt å kommentere. Det samme gjelder akademia som langt fra framsto som noen høyborg for kritisk refleksjon.

Dette er det viktig å finne ut av når bruken av kunstig intelligens settes høyest på dagsordenen. KI framstår som noe unikt nytt, men utviklingen har mange kjente trekk, der de store kommersielle aktørene har regien. Skepsisen til selskapene har økt, men de har tilsynelatende fremdeles et godt tak på sentrale samfunnsaktører.

For å forstå mer av dette er det nødvendig å gå inn i den lengre historien bak det som har skjedd. Det er min tilnærming i boka Entusiast og bakstrever – om en forunderlig ferd mot en fulldigitalisert skole.

Det er historien om digitaliseringen av norsk skole fra en lovende start på 1980-tallet med et mangfold av meninger og lærerne i hovedroller.

Det endret seg radikalt med internett på 1990-tallet, da ledende amerikanske politikere og teknologiguruer fant hverandre i kampen for elektroniske motorveier og markedsandeler i den nye økonomien.

De store visjonene om teknologiens muligheter ble enerådende, og skolene ble tildelt nøkkelroller forutsatt at ekspertise utenfra fikk legge premissene.

Disse tankene slo raskt rot også blant norske politikere. Det la grunnlaget for at teknologiselskapene med nettbrettene som effektive døråpnere, kunne erobre skolene.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har gått i spissen for modige og fornuftige mottiltak. Dessverre inneholder de ikke noen selvransakelse.

Det pekes delvis på Høyre-skolen, og satsingen på nettbrett skjøt absolutt fart i Erna Solbergs regjeringstid. Det nevnes ikke at Arbeiderpartiet ga sin helhjertede støtte, og at det var en unison tverrpolitisk enighet på dette området. Det meste fra Silicon Valley ble lenge møtt med nesegrus beundring.

Sterke kommersielle interesser og globale trender med utgangspunkt i amerikansk virkelighet har hatt avgjørende innflytelse. Det er ellers interessant å merke seg den støtten norske politikere fikk fra akademia der blant andre Senter for IKT i utdanningen hadde sin forankring.

Senteret, formelt underlagt Kunnskapsdepartementet, var en viktig pådriver for digitalisering i rollen som premissleverandør for og iverksetter av den etablerte politikken, og som rådgiver for kommunene.

I tillegg var en rekke sentrale fagpersoner fra universitetsmiljøene godt representert i ekspertgrupper og komiteer som ga råd til nasjonale myndigheter. De gjennomførte evalueringer som politikerne brukte som grunnlag for sine vedtak, og de ledet og deltok i prosjekter som legitimerte den dominerende tenkningen.

Når så akademia spilte på lag med IKT-bransjen, departementer, direktorater, lærernes organisasjoner og mediene, stadfestet det en massiv enighet som ga næring til en form for massesuggesjon.

Motstemmene ble irrelevante og oversett, alternativt latterliggjort eller stemplet som bakstreverske. Det gjorde debatten unyansert, uten rom for tvil og usikkerhet, og ga ikke politikerne noen alternativer eller korrektiver.

Hva må da gjøres? Selvransakelse fra de ansvarlige for digitaliseringen er en god og nødvendig start.

Så har de ofte overdrevne forventningene til KI igjen vist behovet for et tydelig oppgjør med reklamespråket, det snevre fokuset på dingsene og de markerte skillene mellom gammelt og nytt.

Det må igjen gis rom for mangfoldet. Teknologien må settes inn i en pedagogisk, historisk, sosial og politisk sammenheng.

Dessuten må det amerikanske hegemoniet og tekgigantenes dominans utfordres og Silicon Valley-mytene avlives. Det er ikke en håndfull mannlige genier som skal ha æren for de teknologiske framskrittene, og løsningene deres står fjernt fra idealer om frihet, kreativitet, motkultur og personlig tilpasset læring.

I tillegg er det nødvendig å minne om at det er fullt mulig å kombinere fascinasjon for den nye teknologien med kritisk refleksjon.