To av tre får ingen hjelp – barnevernet må endres

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) for 2025 bør vekke alvorlig bekymring hos både politikere, overordnet kommunal ledelse og barnevernet selv. Aldri før har så få barnevernsundersøkelser ført til tiltak.

I 2025 gjennomførte det kommunale barnevernet 39.153 undersøkelser. Kun 13.064, tilsvarende 33,4 prosent, endte med frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven.

Bare 1,3 prosent ble fremmet for barneverns- og helsenemnda. Hele 65,3 prosent av undersøkelsene ble henlagt uten ett eneste tiltak.

Det betyr at nesten 20.000 undersøkelser ble gjennomført uten at barnet eller familien fikk noen form for oppfølging.

Dette er et historisk lavt tiltaksnivå. Når to av tre barn og familier som undersøkes, ikke får hjelp, må vi stille et grunnleggende spørsmål: Er dagens praksis til barnets beste?

En utbredt forklaring er at familier takker nei til frivillige hjelpetiltak. Tallene gir ikke dekning for dette. Kun 9,3 prosent av undersøkelsene avsluttes fordi familien avslår tiltak.

Hele 50,5 prosent henlegges etter at barnevernstjenesten vurderer at det ikke foreligger behov for tiltak etter barnevernsloven.

En barnevernsundersøkelse er sjelden en nøytral prosess. Den varer ofte i nær tre måneder og beskrives av mange familier som både belastende og inngripende.

Forskning viser at denne perioden preges av usikkerhet, skam og uro. Når kun én av tre undersøkelser fører til hjelp, må barnevernet våge en ærlig selvransakelse.

Tallene peker i to mulige retninger – begge alvorlige. Enten undersøker vi for mange meldinger som aldri burde bli sendt til barnevernet, eller så klarer undersøkelsene ikke å avdekke behov og tilby riktig hjelp.

Begge deler innebærer feil bruk av ressurser. Med en gjennomsnittlig tidsbruk på rundt 30 timer per undersøkelse bindes store personalressurser opp i saker som ender uten tiltak. Dette er ressurser som kunne vært brukt på barn med behov, eller for å forebygge at det blir en barnevernssak.

Bildet forsterkes av Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med barnevernets undersøkelsesarbeid (2024–2026).

Første runde av tilsynet viser alvorlige svakheter:

Det tar i gjennomsnitt 13 dager fra melding er konkludert til første undersøkelsesaktivitet. 45 prosent av undersøkelsesplanene vurderes som utilstrekkelige av tjenestene selv. Barnets medvirkning er ikke, eller bare delvis, ivaretatt i 35 prosent av sakene. Dette er klare signaler om et system som ikke fungerer godt nok.

De ansatte i barnevernet gjør en krevende og viktig jobb. Men systemansvar kan ikke individualiseres. Når både statistikk og tilsyn dokumenterer lav treffsikkerhet, må det føre til endringer på systemnivå.

Jeg mener det er behov for både relasjonelle og formelle endringer i dagens undersøkelsespraksis.

Relasjonelt må barnevernet bruke mer tid på å snakke med, og ikke om, barn og familier tidlig i prosessen.

Kunnskap viser at reelt eierskap ikke skapes av medvirkning alene, men av kvaliteten på relasjonen, antall treffpunkter og graden av trygghet. Når barn og foreldre involveres aktivt, opplever de større forutsigbarhet, bedre forståelse av prosessen og sterkere deltakelse, ifølge Folkehelseinstituttets kartleggingsoversikt.

Formelt må undersøkelsene differensieres bedre. Meldinger som åpenbart ikke krever full undersøkelse må kunne avklares raskere, uten at kvaliteten svekkes.

Samtidig bør det etableres klare forventninger om tempo. Som hovedregel bør første undersøkelsesaktivitet starte innen 48 timer etter at melding er konkludert, med mindre særlige forhold tilsier noe annet.

Dagens praksis, der foreldre ofte er blitt informert om meldingen uten at det skjer noe på over én uke, er ikke til barnets beste.

Videre må kvaliteten på undersøkelsesplanene styrkes. En plan som utarbeides tidlig, sammen med barn og foreldre, er avgjørende for retning, eierskap og reell medvirkning. Når nær halvparten vurderes som utilstrekkelige, så trenger vi et kompetanseløft som bidrar til ny praksis.

Et barnevern som i 2025 gjennomførte nesten 20.000 undersøkelser uten at det førte til tiltak, bruker ressursene feil. Vi trenger et barnevern som er mer målrettet, faglig solid og relasjonelt tryggere – og som bruker tiden der behovene er størst.

Ny og bedre praksis er nødvendig, og det ansvaret hviler tungt på både politisk, overordnet ledelse og barnevernet selv.