Har vi kontroll på omstillings­evnen?

Takk til NKRF for et godt og konstruktivt tilsvar til innlegget «Fra mindre styringspress til økt styringskraft».

Jeg deler ambisjonen om kontroll som styrker læring og kvalitet. Det vi imidlertid må snakke mer om, er hvordan vi bruker kontrollen for å bygge den styringskraften kommunene trenger i møte med en omstilling av historiske dimensjoner.

Når krav, forventninger og demografi drar i én retning, mens ressursene drar i en annen, hjelper det lite å perfeksjonere etterlevelse. Det vi trenger, er prioriteringskraft og retning fremover, og det er her kontrollutvalg og lokalpolitikere har en viktig rolle.

Norges langsiktige utfordringsbilde er velkjent. Perspektivmeldingen og nasjonalbudsjettet beskriver hvordan antallet eldre øker kraftig, mens antall i yrkesaktiv alder avtar.

SSBs framskrivinger viser det samme. Befolkningen 80+ dobles mot 2050, og omsorgsbehovet øker markant. Regjeringen anslår at helse‑ og omsorgssektoren alene vil trenge over 180.000 flere ansatte mot 2060 hvis vi fortsetter som i dag.

Et avgjørende poeng er at vi ikke løser dette problemet ved å se bakover, noe også Riksrevisoren er tydelig på. I Morgenbladet 19.12.25 uttaler Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: «Det nytter nemlig lite å fokusere på fortidens risikobilde hvis de store farene for vår finansielle bærekraft ligger et stykke fram i tid.»

Vi kan med andre ord ikke styre fremtiden med et system som primært er rigget for etterlevelse av detaljer bakover i tid.

KS løftet i fjor fram forventningsgapet, forstått som at avstanden mellom hva innbyggerne forventer og hva kommunene faktisk kan levere, er økende.

Jeg har skrevet om dette tidligere i Kommunal Rapport. Da vi spilte fotball i Gjerdrum på 80‑tallet, gikk vi på ski når snøen kom. I dag er undervarme på fotballbaner blitt selvfølgelighet, selv i arktiske strøk.

Mange av oss gikk til dagmamma, som kunne passe en stor barnegruppe basert på omsorg og hverdagskunnskap. I dag har vi bemanningsnormer, pedagogisk opplegg og dokumentasjonskrav.

Disse eksemplene er mer enn nostalgi. De viser at forventningene har endret seg, og at vi har flyttet stadig mer fra privat sfære og frivillighet over i kommunal tjeneste.

Når alt blir formaliserte krav, oppstår det lett en slags lært hjelpeløshet. Folk slutter å spørre «hva kan jeg bidra med?» og begynner å spørre «hva kan kommunen levere?». Det gjør omstillingen tyngre i en tid der vi trenger innbyggernes skaperkraft mest.

Kontrollutvalg er en del av det lokale selvstyret og skal styrke både læring og kvalitet. Nettopp derfor må vi erkjenne at kontroll også har en kostnad. Målet må være mest mulig læring per kontrolltime.

Fornyelse i offentlig sektor forutsetter at vi tåler noe risiko, tester nye løsninger og vurderer effekt opp mot formålet, ikke bare når det gjelder etterlevelse.

Kommuneforsker Morten Øgård har pekt på at innovasjon ofte hemmes av lovverk, profesjoner og ledere som blir handlingslammet av frykt for feil.

Slik risikoaversjon er en reell barriere. Her kan kontrollutvalg og lokalpolitikere spille en viktig rolle ved å støtte ledere som ønsker å gå foran og lete etter mer bærekraftige arbeidsformer.

Generalistkommuneutvalget har vist at ingen kommuner oppfyller alle lovkrav. Det burde i seg selv være en vekker. Når regelverk og rettighetsfesting overstiger gjennomføringsevnen, må lokalpolitikerne bruke sitt handlingsrom klokt og velge hva de vil prioritere. Det er ingen motsetning mellom kontroll og utvikling, men det er liten tvil om at for mye av det første kan fortrenge det siste.

Finansdepartementet skriver i statsbudsjettet at «det er nødvendig med store og gjennomgripende endringer i hvordan kommuner og fylkeskommuner tilbyr tjenester».

Det reiser et naturlig spørsmål: Kan kontrollutvalgene i større grad rette oppmerksomheten mot nettopp dette? For eksempel gjennom forvaltningsrevisjoner som vurderer om kommunen faktisk har evne til omstilling, ikke bare etterlevelse?

Vi står foran en av de største omstillingene i kommunesektoren noen gang. Skal vi lykkes, må vi lære av fortiden, men styre etter målene og risikoen som ligger i framtiden.

Derfor er min oppfordring til kontrollutvalg og kommunestyrer enkel og konstruktiv: Gjør kontrollen til en motor for læring, utvikling og styringskraft rettet mot de store framtidsutfordringene og gjør kontrollen mindre tilbakeskuende.

Bruk den til å støtte modige valg, tydelige prioriteringer og fremtidsrettede løsninger, og bidra til å skape en felles forståelse hos innbyggerne om utfordringsbilde vi står ovenfor.