Kan det offentlige selv ha bidratt til forventnings­gapet?

Da jeg spilte fotball i Gjerdrum på 80-tallet, måtte vi finne på noe annet når snøen kom, for eksempel gå på ski. Dette var før vi forsto at vi burde kreve fotballbaner med undervarme betalt av kommunen. Varmekabler utendørs i januar? Selvsagt; fotball er en helårsidrett!

Barnehagedekning var et ord for spesielt interesserte. Jeg gikk til dagmamma hos tante Wenche. Hun passet på 14 barn i alderen 0–7, lenge før bemanningsnormer var påtenkt.

Pedagogisk opplegg var det i alle fall: Ikke spis sneipene i askebegeret, og ikke drukne i brønnen bak låven!

På vei til skolen ventet vi i busskuret, hvis det ikke hadde blåst over ende, som det tidvis gjorde. Fedrene i grendelaget hadde snekret denne luksusen til oss. De hadde ikke vett til å kreve verken veilys eller busskur av fylket.

Det busskuret hadde vært strengt forbudt å bygge i dag, og kanskje har vi gjort det for vanskelig for samfunnet rundt oss å bidra?

Det offentliges oppgaver har est ut, men alltid i takt med våre forventninger. Så mye av det som tidligere var en del av den private sfæren, har nå blitt et offentlig anliggende.

Fedrene som før kom med hammer og pågangsmot, har gitt opp, og skriver heller i kommentarfeltet på Facebook.

Og kanskje kan de ikke klandres? Når lovkrav preger selv den minste del av alt som før var bygd på dugnad og frivillighet, skapes en lært hjelpeløshet der ingen lenger tør å tenke at de kan bidra med noe.

Vi snakker mye om forventningsgapet i kommunene nå. Altså, gapet mellom hva innbyggerne forventer og hva det offentlige faktisk kan levere.

Som følge av min egen dugnadsinnsats med kommunikasjonsarbeid for Gjerdrum kommune under leirskredet i 2020, ble jeg nylig bedt om å fortelle om nettopp dette på en samling for kommunedirektører. Mitt hovedpoeng var at jeg ble ekstra motivert til å bidra fordi jeg fikk et positivt svar straks jeg tilbød meg å hjelpe.

Kan det offentlige selv ha bidratt til forventningsgapet? I dag snakkes det mye om samskaping, der kommunen forventer at folk skal bidra fordi vi har mangel på arbeidskraft. Men når fedrene med hammerne sine har blitt nektet å bygge busskur for ørtende gang, gir de opp, og denne type bidrag går i glemselen.

I dag ønsker kommunen hjelp for eksempel på sykehjemmet. Men skaper vi da et omvendt forventningsgap, der vi vil pålegge frivillige å utføre oppgaver på kommunens premisser? Tenker vi på frivillighet som kommunalt arbeid uten lønn?

Samtidig må vi tørre å si det som det er: Vi kan ikke drifte kommunen på luft og kjærlighet, selv om vi har mye av begge deler her i Gjerdrum.

Kommunene kan ikke møte alle forventninger. Økte kostnader og lavere inntekter gjør at Gjerdrum kommune må redusere driftskostnadene framover. Dersom vi spiser litt av reservene våre hvert år, vil sparekontoen over tid tømmes. Det er ingen tjent med.

Vi må nå si stopp, og derfor anbefaler jeg kommunestyret å redusere kostnadene med 20 millioner både i 2026 og 2027. Det er ikke for å være vanskelig, men fordi jeg mener vi må.

Det betyr at politikerne må prioritere hardere, og at vi må tørre å invitere innbyggerne til å være en større del av løsningen – ikke bare som brukere, men som bidragsytere.

Velkommen tilbake til foreldrene med hammer!