Kommunene finner løsninger

Regjeringen følger nå opp kommunekommisjonens forslag om å fjerne de formelle kravene i helse- og omsorgstjenesteloven til at alle kommuner må ha knyttet til seg sju konkrete helseprofesjoner.

I kommuneproposisjonen varsles høring om forslaget. Målet er å redusere statlig detaljstyring, slik at kommunene får handlingsrom til å finne gode lokale løsninger innenfor nasjonale rammer.

Enkelte arbeidstakerorganisasjoner og brukerorganisasjoner engasjerer seg nå mot forslaget. I et felles opprop hevder det at pasienter og brukere betaler prisen «dersom handlingsrommet i praksis blir rom til å la være å knytte til seg nødvendig fagkompetanse.»

Norsk Sykepleierforbunds leder Lill Sverresdatter Larsen har kalt regjeringens forslag «en hinsides dårlig idé». Og i et innlegg i Kommunal Rapport konkluderer styreleder Tom Tvedt i Norsk forbund for Utviklingshemmede med at dette rammer «mennesker med sammensatte behov først.»

Jeg respekterer selvsagt organisasjonenes synspunkter og rett til å arbeide for å stoppe forslaget. Men argumentene kan også tolkes som manglende tillit til kommunale folkevalgte og ledere, til velgerne i kommunene og i siste instans til selve ideen om kommunen som et lokaldemokrati styrt av folkevalgte.

Kommunekommisjonen gir uttrykk for et syn det er bred politisk enighet om: Lokalt ansvar for velferdstjenestene er mest effektivt og mest demokratisk. Når beslutninger tas lokalt, kan tjenestene tilpasses behovene i hver kommune – og velgerne kan være med å påvirke hvordan ressursene brukes.

Det er feil når organisasjonene framstiller forslaget som om det blir frivillig for kommunene å sikre nødvendig faglig kompetanse i tjenestene.

Forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4 gjelder. Loven gir klare føringer for hva «forsvarlighet» innebærer.

Forskriften om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesteloven stiller i tillegg krav til styringssystemet i kommunene for å sikre dette.

Kommuneledelsen må planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere tiltak for å sikre forsvarlighet, inklusiv nødvendig kompetanse hos de ansatte. Og den må kunne dokumentere tiltakene.

Ledelsen i kommunene forstår godt hvilken faglig kompetanse som trengs for å sikre forsvarlige tjenester. 

Kommuneledelsen har også den beste oversikten over helheten i tjenestetilbudet og tilgangen på kvalifisert arbeidskraft.

Folkevalgte og faglige ledere i kommunene vil bruke den fagkompetansen som er tilgjengelig for å sikre forsvarlige tjenester. 

Folkevalgte står til ansvar overfor innbyggerne i valg. Gode helse- og omsorgstjenestene er svært viktig både for velgere og folkevalgte.

De aller fleste innbyggere vil danne seg inntrykk av hvordan tjenestene fungerer – som bruker, pårørende, ansatt eller gjennom både redaktørstyrte og sosiale medier.

Jeg har stor tillit til at innbyggerne er opptatt av kvaliteten på kommunale tjenester. Og jeg har tilsvarende stor tiltro til at de som har fått innbyggernes tillit i kommunenes folkevalgte organer ønsker det samme.

I alt 33 profesjoner krever autorisasjon etter helsepersonelloven. Det er kun sju som er nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven. Betyr det at det ikke er behov for noen av de andre?

Utviklingen går mot å bruke tilgjengelig kompetanse mer fleksibelt. Det har vi erfaring med fra Tørn-programmet som har som hovedmålsetting å kartlegge hvilke arbeidsoppgaver som finnes og hvilken kompetanse hver av arbeidsoppgavene krever.

Helsepersonell har strukket seg over lang tid for å håndtere nye oppgaver som er overført fra sykehusene. Det handler om å se kompetanse på en ny måte, ikke at man skal ta lett på behovet for kompetanse. Det ligger til grunn for å drive en forsvarlig helsetjeneste.

Å fjerne kravet om tilgang til sju konkrete helseprofesjoner vil sannsynligvis ha ganske begrenset betydning for pasientsikkerheten i praksis.

Hovedutfordringen i årene framover er tilgangen på kompetent arbeidskraft, og effektiv bruk av den.

For å sikre forsvarlige tjenester framover, særlig når det gjelder grupper med sammensatte behov, må vi se mer på hvilken konkret kompetanse som trengs og sikre oss at personellet har det de trenger.

Vi må se kompetanse på tvers av kommunegrenser og på tvers av sykehus og kommuner slik at vi fortsatt kan tilby gode tjenester av riktig kvalitet over hele landet.

Det at fjerning av profesjonskrav sannsynligvis har begrenset betydning i praksis, kan brukes som argument både for å beholde og å fjerne dem.

Med økende knapphet på arbeidskraft må vi tenke nytt. Da mener jeg at detaljerte bemanningsnormer og formelle profesjonskrav bør tas bort. Det gir kommunene insentiver til nytenkning og innovasjon i tjenestene til innbyggerne i tråd med det ansvaret de har.