Beredskapsplanlegging glemmer de døde

Verden er blitt mer urolig. Krigen i Ukraina, økende stormaktsrivalisering og et mer uforutsigbart sikkerhetspolitisk bilde gjør at også Norge i større grad forbereder seg på krise og i ytterste konsekvens krig.

Det er både riktig og nødvendig.

Men midt i dette viktige arbeidet finnes det et påfallende hull: Hva gjør vi når mange mennesker dør på kort tid?

Som kirkeverge og leder for gravplassforvaltningen i Nordre Follo har jeg over lengre tid jobbet tett med kommunen om beredskap knyttet til kirke og gravplass. 

Dette er ikke et perifert tema. Gravplassforvaltning er en kritisk del av samfunnets grunnleggende infrastruktur i krise.

Likevel er dette i svært liten grad tatt opp i nasjonale føringer.

I mars deltok jeg som innleder på Fagforbundets nasjonale krematorieseminar. Der pekte jeg blant annet på det som etter hvert fremstår som en varslet krise:

Krematoriekapasiteten i Norge er allerede presset. Det gjelder særlig det sentrale Østlandet. Ved en større krise vil kapasiteten raskt bli utilstrekkelig

Det er en realitet som fagmiljøer kjenner godt.

Samtidig vet vi at kremasjon er den foretrukne gravferdsformen for en stadig større andel av befolkningen. Som gravplassforvaltning har vi over tid arbeidet for å øke kapasitet på navna minnelunder. Pårørende ser hvilken flott og verdig gravferdsform dette har blitt. 

I vår kommune er areal en utfordring, og også det bidrar kremasjon til å løse. I Follo-regionen har kommunene besluttet å utrede etablering av et krematorium gjennom en egen mulighetsstudie. Det er et viktig og ansvarlig grep.

Men i realiteten står kommunene står i stor grad alene.

På krematorieseminaret tok jeg til orde for bedre nasjonale retningslinjer som kan bidra til økt kapasitet og en statlig tilskuddsordning for kommuner som vurderer å bygge krematorium.

Når det gjelder statlig tilskuddsordning var svaret nedslående: Det er ikke aktuelt for departementet å legge statlige midler på bordet.

Når DSB nå ber oss forberede oss på krig, må vi stille et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan vi snakke om beredskap, uten å ha en plan for håndtering av et stort antall døde?

Dette handler ikke bare om logistikk og kapasitet. Det handler om verdighet for å kunne gi mennesker en verdig gravferd og ta vare på pårørende i en ekstrem situasjon.

Det handler også om å ivareta grunnleggende samfunnsfunksjoner – også når det verste skjer

Jeg har stilt politikerne følgende spørsmål: kan vi håndtere 200 døde i Nordre Follo på ei uke? Og svaret på spørsmålet er åpenbart nei.

Gravplassforvaltningen er et lokalt ansvar. Men gravplass og kremasjon i et større beredskapshensyn hvor krig forberedes, ikke bare et lokalt ansvar.

I en krisesituasjon vil presset på kapasitet forplante seg på tvers av kommunegrenser. Uten nasjonal koordinering og støtte risikerer vi lange ventetider, uverdige løsninger og stor belastning på pårørende og lokalsamfunn

Dette er ikke et område hvor vi kan håpe at det «løser seg».

Jeg vil derfor oppfordre nasjonale myndigheter til å inkludere gravplassforvaltninger som en tydelig del av nasjonal beredskap. Vi trenger også nasjonale retningslinjer for kapasitet og krisehåndtering innenfor feltet. I tillegg har vi behov for økonomiske virkemidler som gjør det mulig for kommuner å bygge nødvendig infrastruktur.

Skal vi ta beredskap på alvor, kan vi ikke lenger overse hva vi gjør når mange liv går tapt.