Hva skjer hvis en med BPA havner i fengsel?

Det er mye man kan lure på her i livet. Hva skjer hvis en person i rullestol og med personlig assistent (BPA) havner i fengsel?

Det siste spørsmålet høres kanskje ut som starten på en litt dårlig standup-spøk.

«En rullestolbruker kommer inn i fengsel …»

Det er ikke en vits. Det er et alvorlig spørsmål, enda mer alvorlig når man prøver å finne ut hvem som egentlig har ansvaret.

For BPA er ikke en kommunal premium-pakke for mennesker som liker å ha det behagelig. BPA er for mange forskjellen mellom å styre sitt eget liv og å bli administrert av andre.

Det handler om å stå opp, dusje, kle på seg, gå på do, lage mat, komme seg ut og komme seg hjem. Om å leve et liv der kroppen ikke hele tiden må forhandle med systemet før dagen i det hele tatt kan begynne.

Men hva skjer hvis den samme personen har vært en komplett idiot?

En som faktisk har gjort noe straffbart, blitt dømt og skal sone.

Blir BPA-en med inn porten? Får assistentene adgangskort og nøkkelknippe? Kan man ha medarbeidersamtaler et sted mellom luftegården og celle 204?

Sannsynligvis ikke.

Slik jeg forstår det, er hovedregelen at BPA ikke blir med inn i fengsel. Når man soner, er det kriminalomsorgen som setter rammene, og helse- og omsorgsbehov skal håndteres innenfor fengselssystemet.

Det høres jo ryddig ut. Problemet er bare at kroppen ikke blir mer ryddig av å sone.

En ryggmargsskade blir ikke mindre krevende fordi staten har låst en dør. Behovet for hjelp forsvinner ikke med en soningsplan, og man blir ikke mirakuløst selvhjulpen av lyden av et nøkkelknippe i korridoren.

Behovene er de samme – men hvem som bestemmer over dem, er noe helt annet.

Poenget med BPA er brukerstyring: at personen selv skal ha mest mulig kontroll over hverdagen sin – over hvem som hjelper, hvordan hjelpen gis, når den skjer og hvordan livet leves.

Poenget med fengsel er det motsatte. Her er det systemet som styrer, med rutiner, sikkerhet, låste dører og folk som med rolig stemme sier at «det må vi se på etter vaktskiftet».

Begge systemene har gode grunner til å være som de er.

Men når de møtes, høres det nesten ut som to offentlige etater som sitter i hvert sitt møte og tror de leder det samme.

Og midt imellom sitter et menneske som trenger hjelp til å komme seg på do.

Jeg skjønner selvfølgelig at fengsel ikke kan fungere som en vanlig bolig. Det må være sikkerhet, grenser og kontroll. Det kan ikke være fritt fram for private løsninger som kolliderer med kriminalomsorgens ansvar.

Men da må vi også være ærlige om konsekvensene av det.

For det finnes ikke gode offentlige tall på hvor mange innsatte som har funksjonsnedsettelse eller bruker rullestol. Samtidig viser rapporter fra LDO, Fafo og andre at innsatte med funksjonsnedsettelser møter betydelige barrierer i norske fengsler.

Til enhver tid sitter det rundt 3.000–3.100 personer i norske fengsler. Omtrent 15 prosent av befolkningen har en form for funksjonsnedsettelse. I praksis kan det bety at det i mange fengsler handler om én person – som hver dag er avhengig av at systemet faktisk fungerer.

Moderne fengsler er riktignok bedre tilrettelagt enn mange eldre bygg. Likevel handler tilgjengelighet i praksis om langt mer enn dørbredde og bad. Det handler ikke minst om å få den grunnleggende praktiske bistanden som gjør hverdagen mulig.

Det er her dette slutter å være en diskusjon om organisering, og blir et spørsmål om hvordan livet faktisk leves bak murene.

Spørsmålet er om dette, i praksis, har blitt en del av straffen – eller om det bare er en konsekvens vi ikke helt har tatt stilling til.

Kanskje er dette noe vi ikke har besluttet, men snarere noe som har blitt slik fordi to systemer står på hver sin side og håper at akkurat denne problemstillingen ikke oppstår for ofte.

Jeg sier ikke at kriminalomsorgen ikke prøver. Tvert imot finnes det helt sikkert dyktige ansatte som strekker seg langt for å finne gode løsninger hver eneste dag.

Vi er gode på å heie fram historier om mestring, om folk som lykkes til tross for alt. Men rettigheter blir først virkelig satt på prøve når de også gjelder mennesker vi ikke nødvendigvis sympatiserer med.

Derfor blir spørsmålet stående: Når en person med BPA havner i fengsel, får han faktisk den hjelpen han trenger – slik at livet fortsatt henger sammen?