Debatt

Skjevt styrkeforhold mellom politikk og administrasjon

Hvem setter premissene for de politiske vedtakene? I kommunene møter fritidspolitikeren en profesjonell administrasjon.

– Det lett for en urutinert folkevalgt å oppfatte administrasjonens anbefaling som noe nært et ferdig vedtak man kun skal velsigne, skriver innleggsforfatteren.
Publisert Sist oppdatert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

Føljetong

  • I tre deler belyser innleggsforfatteren hvordan folkestyret har endret seg
  • Dette er del tre av tre: Når makten samles hos færre
  • Les del en her!
  • Les del to her!

Hvem setter premissene for de politiske vedtakene? I kommunene møter fritidspolitikeren en profesjonell administrasjon.

I parlamentarisk styrte kommuner og fylker samles den utøvende politiske makten i et råd som ikke nødvendigvis består av personer velgerne selv har valgt inn i kommunestyret eller fylkestinget.

I de to første delene har jeg skrevet om hvem som blir politikere, hvordan partiene bestemmer kandidatene, hvor mange folkevalgte vi har mistet og hvordan frikjøp kan skape en profesjonell politisk kjerne.

Men folkestyre handler til slutt om noe enda mer grunnleggende: Hvem styrer når beslutningen faktisk skal tas?

Kommunene trenger sterke og kompetente administrasjoner. De håndterer juss, økonomi, planlegging, helse, skole, tekniske tjenester, investeringer og stadig mer kompliserte statlige krav. Det er både nødvendig og ønskelig.

Men styrkeforholdet er åpenbart skjevt. Administrasjonen arbeider med sakene hver dag. Mange kommunestyremedlemmer gjør jobben på fritiden, mellom ordinært arbeid, familie og andre plikter. Jo færre folkevalgte vi har, desto større blir belastningen på hver enkelt dersom de faktisk skal føre politisk kontroll og utvikle egne alternativer.

Denne asymmetrien blir særlig tydelig i budsjettarbeidet og i saker der administrasjonens faglige vurdering presenteres som den naturlige løsningen. Da er det lett for en urutinert folkevalgt å oppfatte administrasjonens anbefaling som noe nært et ferdig vedtak man kun skal velsigne.

Jeg har gjennom årene sett en praksis som jeg mener fortjener større oppmerksomhet. En sak legges fram med kommunedirektørens innstilling. Under møtet omtales innstillingen som «forslaget», og ordføreren legger den til grunn for voteringen som om administrasjonen hadde fremmet et ordinært forslag i organet.

Her må vi skille klart mellom saksforberedelse og politisk beslutning. Kommunedirektøren skal sørge for at saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet. Administrasjonen kan anbefale alternative løsninger og utforme en innstilling når kommunens regler legger opp til det.

Men kommuneloven § 8–1 gir møte-, tale- og forslagsrett til kun organets folkevalgte medlemmer. Loven sier samtidig at slik rett ikke kan gis til andre dersom ikke annet følger av lov. Fylkes-/kommunedirektøren har derfor ikke en generell selvstendig forslagsrett i kommunestyret eller et annet folkevalgt organ.

En administrativ innstilling kan være utgangspunkt for politikernes behandling. Men når den skal bli et politisk vedtak, må de folkevalgte eie beslutningen. De er ansvarlig overfor velgerne, og skal derfor både foreslå og stemme for den politiske løsningen. Og ta ansvar for den overfor innbyggerne

Hvis ordføreren eller en annen representant ønsker administrasjonens anbefaling vedtatt, kan vedkommende selvsagt slutte seg til den og sørge for at alternativet inngår korrekt i voteringen. Men da kan ingen etterpå gjemme seg bak formuleringen: «Vi vedtok bare kommunedirektørens forslag fordi vi antok at han visste hva han gjorde.» Dette er politikernes vedtak og politikernes ansvar – alene.

Det samme gjelder delegering. Kommunestyret kan delegere betydelig myndighet, og det kan være nødvendig for at en moderne kommune skal fungere. Ingen kommunestyrepolitiker skal vedta hver byggesak eller administrative detaljer.

Men hver gang beslutningsmyndighet flyttes nedover, må vi spørre om de folkevalgte samtidig har beholdt tilstrekkelig politisk styring og kontroll. Delegering er ikke en naturkraft. Det er i stor grad et politisk vedtak som kan endres av politikerne.

Hvis kommunestyret opplever at administrasjonen har for stor faktisk makt, er det derfor ikke nok å kritisere kommunedirektøren. Kommunestyret må også se på egne delegeringsregler, egen møteform, egen politisk kapasitet og sin vilje til å formulere alternativer.

En særskilt variant finner vi i kommuner og fylkeskommuner som bruker parlamentarisme. Her er det viktig å være juridisk presis.

Et kommuneråd, byråd eller fylkesråd er etter kommuneloven et folkevalgt organ, og medlemmene regnes juridisk som folkevalgte for å kunne få krav på de godtgjørelser og andre rettigheter de vanlige folkevalgte har.

Men rådsmedlemmene er ikke nødvendigvis direkte valgt av innbyggerne til kommunestyret eller fylkestinget. Etter loven kan rådet velges av kommunestyret/fylkestinget, eller dannes ved at en rådsleder utpekes og deretter utnevner rådsmedlemmer. Loven regner også disse som folkevalgte.

Dette bør problematiseres demokratisk. Velgeren stemmer på en liste til kommunestyret eller fylkestinget. Etter valget kan den utøvende politiske ledelsen bli satt sammen av et mindre råd, og personer i rådet kan være andre enn dem velgerne faktisk valgte inn.

I en parlamentarisk modell leder rådet administrasjonen. Det overtar i praksis den rollen kommunedirektøren har i formannskapsmodellen, samtidig som rådet kan få omfattende delegert politisk myndighet.

Regjeringens egen lokaldemokrativeileder peker på at når et by- eller fylkesråd overtar innstillingsrett, iverksettingsansvar og samordningen av administrasjonen, øker det rådets innflytelse i alle ledd av den politiske saksbehandlingen. Antall ledere fordobles, stillinger som politiske sekretærer øker og enda mere lønnsmidler må hentes fra andre viktige tjenester for innbyggerne som skole og pleieomsorg.

Det er derfor mer presist å si at parlamentarismen kan flytte og konsentrere mye av den utøvende makten fra det direkte valgte plenum til en mindre, indirekte sammensatt politisk ledelse som ikke er valgt av velgerne. Med andre ord en sentralisering av makt som velgerne ikke har valgt.

Ordføreren forsvinner ikke under parlamentarisme. Ordføreren leder kommunestyrets møter, har viktige formelle og representative oppgaver og kan ha politisk innflytelse gjennom møteledelse.

Poenget mitt er ikke at parlamentarisme er udemokratisk. Rådet er ansvarlig overfor kommunestyret eller fylkestinget og kan måtte gå dersom det mister det parlamentariske grunnlaget.

Men modellen konsentrerer makt, skaper et tydeligere skille mellom posisjon og opposisjon og gjør spørsmålet om hvem som får de frikjøpte heltidsvervene enda viktigere. Og det er åpenbart et økonomisk spørsmål om hva kommunes og fylkeskommunens stadig trangere budsjett skal brukes på.

Når jeg ser utviklingen gjennom flere tiår, er det fire forhold jeg mener bør diskuteres samlet.

Karrierepolitikeren kan bli avhengig av partiet. Brødpolitikeren kan bli avhengig av inntekten. Den urutinerte fritidspolitikeren kan bli avhengig av administrasjonen. Og i parlamentariske systemer kan den utøvende makten samles hos en liten politisk ledelse.

Ingen av disse mekanismene er nødvendigvis et problem alene. Partier, godtgjøring av politisk arbeid og administrasjon er nødvendig. Parlamentarisme kan gi tydelige politiske ansvarslinjer, men koster økonomisk.

Men når vi samtidig har færre partimedlemmer, færre folkevalgte, mer profesjonalisering og en sterkere indre politisk krets, må vi spørre: Svekkes det tidligere levende folkestyret og blir erstattet av en ny elite?

De kommende månedene vil mange få spørsmålet: Kan du tenke deg å stå på lista vår? Jeg håper flere svarer ja – særlig mennesker som ikke allerede har gjort politikken til yrke. Husk kong Haralds siste nyttårstale om demokratidugnaden.

Men jeg håper også de stiller seg selv noen spørsmål: Hvorfor vil jeg inn i politikken? Er jeg villig til å lese sakene selv og utfordre administrasjonens anbefaling? Kan jeg stemme mot egen gruppe når overbevisningen tilsier det? Og hvis velgerne kaster meg ut om fire år – har jeg et liv å vende tilbake til?

Er jeg villig til å lese sakene selv og utfordre administrasjonens anbefaling?

Nominasjonskomiteene bør på sin side lete bredere enn til dem som allerede kjenner alle kodene i partiet. De bør finne folk fra arbeidslivet, næringslivet, frivilligheten, primærnæringene og offentlig sektor. Folk som kjenner konsekvensene av politiske vedtak også fra den andre siden av bordet.

Den beste kandidaten er ikke nødvendigvis den som har deltatt på flest partimøter. Og blind lojalitet til parti eller administrasjon må aldri bli viktigere enn evnen til selvstendig vurdering.

Jeg ønsker et system der den politiske makten faktisk utøves av mennesker som først og fremst oppfatter seg som innbyggernes midlertidige ombud – ikke som ansatte i en politisk bransje, ikke som mennesker som må beholde vervet for å beholde inntekten, og ikke som et organ som automatisk nikker til administrasjonens anbefalinger.

Fakta

Kilder og faktagrunnlag

• Kommuneloven § 8-1: medlemmer av folkevalgte organer har møte-, tale- og forslagsrett; slik rett kan ikke gis til andre med mindre loven bestemmer noe annet.

• Kommuneloven §§ 10-2, 10–4 og 10-5: kommuneråd/fylkesråd leder administrasjonen og kan velges eller dannes etter parlamentariske regler.

• Regjeringens lokaldemokrativeileder, «Formannskap eller kommuneråd»: parlamentarisme gir rådet økt innflytelse gjennom innstillingsrett, iverksettingsansvar og samordning av administrasjonen.

• Ot.prp. nr. 20 (1998–99): beskriver kommuneråd/fylkesråd som politisk ledelse av administrasjonen og det parlamentariske ansvaret overfor kommunestyret/fylkestinget.

Folkestyret svekkes sjelden gjennom ett dramatisk vedtak. Det kan svekkes litt etter litt: én lukket nominasjon, én redusert folkevalgt plass, én delegasjon som aldri vurderes på nytt, én frikjøpsordning som blir permanent, én politiker som ikke tør å utfordre partiet – og én administrativ innstilling som vedtas fordi ingen folkevalgt tok ansvaret for å formulere et alternativ. Jeg har nevnt vår folkekjære kong Harald.

Jeg må også nevne vår like folkekjære Erik Bye. Bye var særlig opptatt av demokratiet, folkestyret og de folkevalgtes ansvar overfor innbyggerne. I år er det 100 år siden han ble født. I filmen Giganten som kom ut året etter hans død, viste han sin omsorg for et levende demokrati:

«Politikere må en gang lære, både i Norge og andre steder, at de er ikke våre herrer i demokratiene.» Han understreke at politikerne hver morgen og kveld skulle være klar over at de var folkets tjenere, og avsluttet med en advarsel: «Der må de en gang lære at de kan ta feil, ellers er demokratiet bare dilldall!»

Derfor er mitt viktigste ønske foran 2027 enkelt: Vi trenger flere folkevalgte som vil være ombud for folket – og som husker at makten er gitt dem som folkets tjenere. Ikke som folkets herrer.

HVa mener du?

Du har nå lest en føljetong på tre deler om hvordan folkestyret har endret seg. 

Bruk anledningen til å sende din mening til debatt@kommunal-rapport.no