Annonse
Debatt
Kommunene jakter varige innsparinger
Kommunene kutter i tjenester, men hva koster tryggheten på gjeldssiden?
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Kommuner over hele landet leter etter varige innsparinger. Skolestruktur vurderes, bemanning reduseres, eiendom selges og tjenestenivå diskuteres.
Samtidig forvalter mange kommuner låneporteføljer på flere milliarder kroner. Da bør også finansieringen tåle en systematisk økonomisk gjennomgang.
Kommunal finansforvaltning er ofte grundig på gjeldsgrad, renterisiko, fastrenteandel, kapitalbinding og etterlevelse av finansreglementet. Det er nødvendig. Men det svarer ikke nødvendigvis på om kommunen betaler en konkurransedyktig pris for finansieringen samlet sett.
En viktig del av forklaringen er refinansieringsrisiko. Lange lån gir trygghet og administrativ enkelhet, mens kortere markedsfinansiering må fornyes oftere.
Denne risikoen er reell, men etter min vurdering blir den ofte tillagt større vekt enn den faktiske erfaringen tilsier.
Jeg hadde selv ansvar for en kommunal låneportefølje under nedstengningen våren 2020, med en betydelig andel finansiert i sertifikatmarkedet.
Usikkerheten var stor, og vi valgte bevisst å ta opp deler av finansieringen tidligere enn normalt. Det kostet noe, men beslutningen var forankret i kommunens ledelse. Selve refinansieringen lot seg gjennomføre.
Det betyr ikke at markedet fungerte normalt. Norges Bank har dokumentert at likviditeten i sertifikat- og obligasjonsmarkedet ble markert dårligere i mars 2020. Risikopåslag steg, og sentralbanken satte inn ekstraordinære likviditetstiltak. Markedsforholdene bedret seg deretter.
Erfaringen illustrerer derfor et viktig skille: refinansieringsrisiko finnes, men den bør tallfestes og prises – ikke bare brukes som et generelt argument for lang kapitalbinding.
Prisforskjellene kan være store. Lange kommunale gjeldsbrevlån kan ligge rundt 50–70 basispunkter over NIBOR, mens kort kommunal sertifikatfinansiering i normale markedsforhold kan ligge nær NIBOR. Det er ikke produkter med samme risiko eller løpetid, og de skal ikke sammenlignes mekanisk.
Forskjellen viser at tryggheten har en pris.
Spørsmålet blir derfor ikke om en kommune skal finansiere hele porteføljen kort. Det vil for mange være lite hensiktsmessig. Spørsmålet er hvor mye lang kapitalbinding kommunen faktisk trenger, hva den betaler for den, og om kombinasjonen av korte og lange lån er økonomisk begrunnet.
Gjennomgang av offentlig finansrapportering i flere små og store kommuner viser et gjentakende mønster.
Gjennomgang av offentlig finansrapportering i flere små og store kommuner viser et gjentakende mønster: store deler av gjelden ligger i lange lån hos én eller noen få långivere, mens alternative finansieringsformer brukes lite.
Samtidig er den eksplisitte analysen av finansieringsmarginer og kostnaden ved kapitalbinding ofte langt mindre synlig enn analysen av renterisiko og reglementsetterlevelse.
Her kan det oppstå en blindsone i styringen. Långiveren priser ut fra sin forretningsmodell. Kommunen følger finansreglementet. Revisor gjør sitt, og eksterne rådgivere arbeider innenfor mandatet de har fått. Likevel kan spørsmålet om den samlede kapitalkostnaden falle mellom rollene.
Dette får særlig betydning når kommunene gjennomfører omfattende omstillingsprosesser. Ti basispunkter på én milliard kroner er én million kroner i året.
Noen få basispunkter lavere finansieringskostnad har dermed samme resultateffekt som et tilsvarende driftskutt, men uten at det i seg selv reduserer tjenestetilbudet.
Før en kommune kutter noen få millioner kroner i tjenester, bør den derfor også kunne forklare hva den betaler for finansieringen, hvilke alternativer som er vurdert, og hva tryggheten i dagens struktur faktisk koster. Det er ikke et argument for mer risiko. Det er vanlig økonomistyring.
