Annonse
Debatt
Vår kollektive dokumentasjonsfetisj
Dataangrepet i Lørenskog har aktualisert spørsmålet om kommunene beskytter informasjon godt nok. Saken bør imidlertid også utløse et mer grunnleggende spørsmål om hvorfor vi lagrer så mye i utgangspunktet.
Publisert
Sist oppdatert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Regjeringens kommunekommisjon jobber med å foreslå mindre detaljstyring av kommunene, og dokumentasjonskrav er en del av arbeidet. Dette handler imidlertid om noe mer enn offentlig forvaltning. Vi lever i et samfunn der vi lagrer og dokumenterer stadig større deler av livet.
«Pengar har ikkje noko verd i seg selve. Du kan ikkje eta dei, ikkje drikka dei», skrev Arne Garborg. Det samme kan sies om dokumentasjon, som heller ikke har noen verdi i seg selv, selv om vi behandler den som om den har det. Gode intensjoner, som rettssikkerhet og etterprøvbarhet ligger alltid bak, men summen av gode intensjoner gir ikke nødvendigvis bedre resultater.
I Gjerdrum skal vi bygge skole, barnehage og idrettshall på Oppvekstjordet. Dokumentasjonen til detaljreguleringen er på 850 sider, eller like langt som Brødrene Karamasov. Bak disse sidene finnes dessuten møtereferater, underlag, utredninger og anskaffelsesdokumenter.
Detaljreguleringen alene har kostet kommunen rundt 4,5 millioner kroner i konsulentkostnader. I tillegg kommer stor intern ressursbruk og den politiske behandlingen.
Kravene til dokumentasjonen er gjerne godt begrunnet hver for seg. Problemet er at totalomfanget også har en demokratisk kostnad. Med stadig mer omfattende og kompliserte faglige beslutningsgrunnlag blir det mer krevende for folkevalgte å delta i en reell diskusjon.
Vi snakker mye om mangel på arbeidskraft og strammere økonomi. Samtidig er Norge blant landene med høyest dekning av leger og sykepleiere per innbygger. Likevel har det blitt en sannhet at vi mangler begge grupper.
Spørsmålet bør også være hva vi bruker arbeidskraften vi har til. For hver time legen bruker på dokumentasjon, brukes en time mindre med pasienten. Det samme gjelder lærere, Nav-veiledere, barnevernsansatte og sykepleiere.
Dette handler også om motivasjon. De færreste har blitt lærere eller leger for å bruke stadig mer av arbeidstiden på å dokumentere at arbeidet er gjort.
Dokumentasjon kan være viktig, men det blir problematisk hvis vi slutter å være kritiske til hva den skal oppnå. Har den alltid en reell gevinst, eller dokumenterer vi også for å sikre oss ryggdekning ved tilsyn og revisjon?
Ansvaret er delt. Enkeltfeil møtes med nye lover og krav, mediene gjør enkelthendelser til store saker, og vi som innbyggere tåler stadig dårligere at feil kan skje.
Det sikreste personvernet er tross alt å la være å lagre opplysningen.
Det vi lagrer, må vi også beskytte. Datainnbruddet i Lørenskog gir diskusjonen en annen dimensjon. Ifølge NRK ville de stjålne filene blitt en papirbunke på rundt én kilometer hvis de ble skrevet ut. Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi lagrer informasjon sikrere, men om vi virkelig trenger å dokumentere og bevare alt. Det sikreste personvernet er tross alt å la være å lagre opplysningen.
Det ligger også en dypere dimensjon her. Jeg vil driste meg til å si at vi som samfunn lider av en kollektiv dokumentasjonsfetisj.
Vi filmer og fotograferer, lagrer og dokumenterer. På konserter står hundrevis med mobilen foran ansiktet for å bevise at de var der. Med smarte briller kan vi snart dokumentere hele livet. Problemet er bare at forsøket på å bevare øyeblikket kan gjøre oss mindre til stede i det.
Dokumentasjonskulturen står også i kontrast til hvordan vår menneskelige erfaring fungerer. Det ene øyeblikket avløser det neste og forsvinner.
Heller ikke hukommelsen er et arkiv, men sorterer, redigerer og glemmer. Kanskje vi mennesker er laget nettopp slik for å leve med erfaringene våre.
Likevel forsøker vi stadig å gjøre også menneskelige møter varige gjennom dokumentasjon. Den gode samtalen blir ikke bedre fordi journalnotatet blir lengre.
Dette er ikke et argument mot dokumentasjon, men mot at den blir et mål i seg selv. Mye er lovpålagt, men også lovkrav er samfunnets valg og må kunne diskuteres. I tillegg har vi nok en dokumentasjonskultur som går lenger enn loven krever. Derfor bør vi oftere spørre hva dokumentasjonen skal brukes til og hvem som egentlig trenger den.
Mer dokumentasjon kan gi en illusjon av kontroll. Men mer dokumentasjon er ikke det samme som bedre tjenester eller riktigere beslutninger. Altfor ofte er det bare mer dokumentasjon.
