Annonse
Debatt
Kommunene må vite mer enn at aggregatet starter
Forskjellen mellom dokumentert beredskap og reell beredskap være større enn mange tror.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
2026 er Totalforsvarsåret. Samtidig er tema for Egenberedskapsuka hvordan kommunene skal kommunisere med innbyggerne dersom elektronisk kommunikasjon faller bort.
Begge initiativene handler i bunn og grunn om det samme: evnen til å opprettholde kritiske funksjoner når de ordinære forutsetningene forsvinner.
De fleste kommuner har planer for krisehåndtering. Mange har investert i reservestrøm og løsninger som skal sikre fortsatt drift av kritiske tjenester. Det er viktig. Samtidig avgjøres beredskapen av mer enn investeringene som er gjort og planene som er vedtatt.
For mange kommuner er det enklere å dokumentere hva som finnes av utstyr, planer og løsninger enn å dokumentere hvordan tjenestene fungerer når flere avhengigheter svikter samtidig.
Nettopp derfor kan forskjellen mellom dokumentert beredskap og reell beredskap være større enn mange tror.
Egenberedskapsuka rettet oppmerksomheten mot kommunenes evne til å kommunisere med innbyggerne ved bortfall av elektronisk kommunikasjon. Målet er blant annet at kommunene skal ha planer for slik krisekommunikasjon, og at disse skal øves på.
Det peker på en utfordring som gjelder langt mer enn kommunikasjon alene. Hvor godt vet kommunen egentlig hvordan kritiske tjenester fungerer når strømforsyning og ordinære kommunikasjonsløsninger svikter samtidig?
Erfaring fra øvelser viser ofte at sårbarhetene ikke ligger i én enkelt komponent. De oppstår i overgangene mellom teknologi, rutiner og ansvar.
Kommuner er vant til å styre etter det som kan dokumenteres og måles, men beredskap skiller seg fra mange andre områder ved at den virkelige testen først kommer når de ordinære forutsetningene forsvinner.
Det er også her den falske tryggheten kan oppstå.
Kommunens reelle robusthet blir likevel først synlig når tjenestene testes under realistiske forhold.
Et aggregat kan anskaffes, installeres og dokumenteres. Beredskapsplaner kan skrives og oppdateres. Kommunens reelle robusthet blir likevel først synlig når tjenestene testes under realistiske forhold. Da får man svar på hvordan mennesker, teknologi og arbeidsprosesser fungerer når det ukjente erstatter det kjente.
For innbyggerne spiller det liten rolle hvilke investeringer som er gjort dersom kritiske tjenester svikter. Det som betyr noe, er om kommunen klarer å opprettholde sine viktigste oppgaver gjennom hele hendelsen.
I Totalforsvarsåret diskuteres hvordan Norge skal styrke sin samlede motstandskraft, og kommunene utgjør en avgjørende del av denne beredskapen.
Jo bedre de kjenner egne styrker, avhengigheter og sårbarheter, desto bedre rustet står de når uforutsette hendelser oppstår. Det krever mer enn planer og investeringer.
Kommunene må vite hvordan kritiske tjenester fungerer når flere grunnleggende forutsetninger svikter samtidig.
