Annonse
Debatt
Små kommuner styrker totalberedskapen
Små kommuner har noen klare fordeler som gjør at de kan improvisere godt i krisesituasjoner.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Vi er godt inne i totalforsvarsåret, der hovedbudskapet er at vi alle kan bidra i håndtering av konflikter og krig og for å få samfunnet til å gå rundt i slike situasjoner.
I tillegg til trusselen som andre land kan utgjøre, har vi også hatt klimarelaterte hendelser de seinere årene.
Stormen Amy som rammet mange kommuner i fjor, viste at vi har sårbarheter knyttet til naturhendelser som krever improvisasjon og felles innsats, som bortfall av strøm («alle krisers mor») som viste seg å slå ut de fleste typer kommunikasjonsnett, inkludert nødnett.
Den kommunale beredskapsplikten gjelder for alle kommuner, uansett størrelse, og innebærer at kommunene har ansvar for å ivareta befolkningen i krisesituasjoner.
I offentlige dokumenter og utredninger blir det ofte gjort et poeng av at små kommuner ikke er godt nok rustet til å håndtere farer og trusler.
Kommunene har ansvar for å ivareta befolkningen i krisesituasjoner.
Det pekes på at de mangler kapasitet, kompetanse og ressurser og at dette går ut over planlegging og trening.
Svaret som lanseres på slike utfordringer, er gjerne mer interkommunalt samarbeid. Men er det riktig at små kommuner er det svake leddet i totalberedskapen?
Forskningsprosjektet RECITE («Resilience Citizenship») ser på hvordan kommuner, frivilligheten og innbyggere generelt kan involveres i beredskapsarbeidet.
I den forbindelse har vi intervjuet nøkkelpersoner i ulike kommuner, deltatt på møter i beredskapsråd og sett hvordan man jobber med denne tematikken.
Hovedinntrykket etter denne kartleggingen er litt annerledes enn det som kommer fram i andre sammenhenger.
Om lag halvparten av norske kommuner har færre enn 5000 innbyggere. Små kommuner har noen klare fordeler som gjør at de kan improvisere godt i krisesituasjoner.
Om ikke alle kjenner alle, så kjenner mange i hvert fall mange. Dette gjør at man har god oversikt over ressurser som det kan være behov for. Når eksempelvis strømmen forsvinner, så vet man hvem som har strømaggregat.
Man kjenner sykepleiere, snekkere, sjåfører og bønder som kan bidra. Man er med andre ord i stand til å mobilisere viktig kompetanse når det trengs. Man har også oversikt over de som er sårbare og kan trenge hjelp.
Små kommuner, særlig landbrukskommuner, har også ofte en «innebygd» beredskap. Mange har for eksempel alternative varmekilder.
I en kommune vi undersøkte, hadde godt over 90 prosent av husstandene vedfyring. I større byer med mange nybygg og store boligkomplekser kan situasjonen være tilnærmet omvendt.
Lagring av kritiske varer som mat og drivstoff er også mer vanlig, og kan bidra til at man klarer seg over lengre tid uten hjelp fra myndighetene.
Mange små kommuner som grenser til hverandre, har ofte godt samarbeid i fredstid. Dette gjør at man utvikler både formelle og uformelle relasjoner som kommer til nytte under kriser.
Det er også noen tilfeller hvor man konkurrerer med hverandre om ressurser, og dette kan være til hinder for utvikling av gode beredskapsrelasjoner. Dette er noe å tenke på for de som legger rammebetingelsene for kommuner.
Hvis du bor i en mindre kommune, vil du altså sannsynligvis ha mange beredskapsvenner og også ofte ha egenberedskapen i orden.
I tillegg kan du være i stand til å hjelpe andre som du vet trenger hjelp. Dette er viktige, uformelle kvaliteter som vi bør ta med i betraktning, både når man organiserer beredskap i fredstid og for kriser og krig.
Like gjerne som at små kommuner er dårlig rustet, så kan kanskje større kommuner, byer og nabolag ha noe å lære av mindre kommuner når det gjelder beredskap?
