Debatt

Ikke snu Helse-Norge på hodet

Vi løser ikke helseutfordringene med nye organisasjonskart. 

Hvilke tiltak trenger vi for fremtidens helsetjenester? Det er spørsmålet styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen, stiller seg i forkant av at helsereformutvalget legger fram sin rapport.
Gunn Marit Helgesen (H)
Gunn Marit Helgesen Styreleder i KS
Publisert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning


Om få dager legger helsereformutvalget fram sin rapport. I kommunesektoren venter vi i spenning på forslagene. Det vi trenger er bedre tiltak for samarbeid, ikke en omveltning av hele helsesystemet.

Det vi trenger er bedre tiltak for samarbeid, ikke en omveltning av hele helsesystemet.

Norge har en helsetjeneste i verdensklasse. Likevel må vi gjøre endringer for å møte utfordringene vi står overfor.

En rekke av utfordringene som påpekes i den offentlige debatten handler om kapasitet og prioritering.

Vi mener det er viktig å skille mellom virkemidler for endring og behov for økt kapasitet eller prioritering som løsning på et problem.

Fakta:

Helsereformutvalget

Utvalg for en helhetlig og sammenhengende helsetjeneste (helsereformutvalget)

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede og foreslå modeller for å sikre en sammenhengende og bærekraftig offentlig helse- og omsorgstjeneste.

Utvalget leverer sin rapport med anbefalinger 1. november 2026.

Utvalgets medlemmer:

  • Gunnar Bovim, rådgiver, Trondheim (leder)

  • Øyvind Bakke, administrerende direktør v/Sykehuset i Vestfold, bosatt Oslo

  • Somayeh Sadat Bach, leder, Oslo

  • Jonny Finstad, ordfører, Vestvågøy

  • Lars Erik Flatø, daglig leder, Gran

  • Edith Lillian Roth Gjevjon, fagsjef, Nesodden

  • Marit Hermansen, sjeflege, Grue

  • Oddvar Martin Kaarbøe, professor, Bergen

  • Kjetil Andreas Hognestad Karlsen, klinikksjef, Trondheim

  • Silje Naustvik, leder, Hamar

  • Kari Sønderland, pensjonist, Oslo

  • Tone Poulsson Torgersen, fagsjef, Oslo



Her er våre virkemidler for å endre helsetjenestene:

Bedre samarbeid mellom kommuner og sykehus:

Folk får best hjelp nær der de bor. Derfor må vi styrke samarbeidet mellom sykehus og kommuner om desentraliserte tjenester. Sykestuer, distriktsmedisinske sentre og lokalmedisinske sentre er hensiktsmessige modeller for praktisk samhandling mellom spesialisthelsetjeneste og kommuner særlig i områder langt fra lokalsykehuset.

For å lykkes trenger vi stabil og forutsigbar finansiering. Det vil gi både sykehus og kommuner trygghet til å satse på slike lokale sentre.

Mer samarbeid mellom kommuner:

Vi må gjøre det enklere for kommuner å samarbeide om helse og omsorgstjenester. Forslag om å åpne for at kommunale oppgavefellesskap kan fatte enkeltvedtak og utøve offentlig myndighet, samt å legge bedre til rette for mer fleksibelt samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner kan gjøre det enklere å få til bedre samarbeid.

Det er et gjennomgående behov for samarbeidsmodeller som gir bedre lokalpolitisk styring, adgang til myndighetsutøvelse og mer effektiv drift. Bedre gjennomføring kan bety ressurser spart.

Finansieringen bør endres:

Vi mener at betalingsplikten for utskrivningsklare pasienter innen rus og psykisk helse må fjernes. I den offentlige debatten har flere pekt på behov for modeller der penger følger pasienten.

Det har vi liten tro på, og vi tror at helheten i kommunal tjenesteproduksjon vil forringes i en slik modell.

Helsetjenesten virker i tett samspill med øvrige kommunale tjenester, og henger tett sammen med skole, bolig, sosiale tjenester og barnevern og ikke minst det grunnleggende folkehelsearbeidet.

Hvis vi skiller ut deler av helsetjenesten svekker vi det sammenhengende tilbudet til innbyggerne.

Vi støtter ikke aktivitetsbasert finansiering i pasientforløp fordi det gir insentiver til å prioritere behandlinger som er godt betalt, og dermed en risiko for vridning mot enkle og målbare aktiviteter og svakere prioritering av kronikere og komplekse pasienter.

Vi greier ikke tallfeste eller effektmåle forebygging og mestringstilbud i dag. Det vi trenger er faste tilskudd over flere år som gjør at samarbeid mellom kommuner og sykehus kan realiseres.

I tillegg må det lages bedre prinsipper for samhandlingsbudsjetter til støtte for kommuner og sykehus. Derfor er virkemidlene foreslått som alternative finansieringsløsninger for å bedre samhandlingen, men uten å gå bort fra rammefinansieringsprinsippet.

Tiltak for bedre kapasitet og samarbeid:

Flere pasienter opplever i dag å bli kasteballer mellom sykehus og kommune. Dette skyldes ofte mangel på kapasitet.

Spesialisthelsetjenesten må ha tilstrekkelig døgnkapasitet innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling til å ivareta sitt ansvar for brukere som utfordrer samfunnsvernet og kapasitet til tilstrekkelig lengde på opphold i spesialisthelsetjenesten. Det samme gjelder rehabilitering.

Vi mener at en del av kasteballproblematikken som pasientene opplever skyldes manglende kapasitet og manglende digital samhandling og løsninger, men flere av disse problemstillingene kan løses.

Det vil også kreve endringer i sykehusene, særlig når det gjelder spesialiseringsgrad, breddekompetanse og prioritering.

Når dagens utfordringer er kapasitet, personell og svake verktøy for samarbeid må den kommende reformen gi oss tiltakene vi trenger for å lykkes med samarbeid.

Den må ikke kaste bort tid og ressurser på en systemomveltning vi ikke trenger.




meninger debatt