Kommunene har glemt nabolagsberedskapen

Vi er midt i egenberedskapsuken, og i totalforsvarsåret har vi fått beskjed om å lagre jodtabletter i kjellere, fylle vanntanken samtidig som staten har laget strukturerte kriseplaner.

En ny rapport fra OsloMet viser at nabolagsberedskap nesten er helt fraværende i kommunens planverk og beredskapsarbeid; for hvordan naboer og lokale møteplasser bidrar når krisen rammer.

Det er et stort hull i beredskapsarbeidet: Tilliten og fellesskapet som bygges i hverdagen, lenge før krisen kommer, tas for gitt.

«Robuste lokalsamfunn skapes ikke idet katastrofen inntreffer. De bygges gjennom møteplasser, tillit og relasjoner i hverdagen», skriver forsker Gro Sandkjær Hanssen i en fersk rapport fra OsloMet/NIBR, utarbeidet for Røde Kors.

Hun viser hullet svart på hvitt: Ingen norske kommuner har systematisk tatt inn ansvar for nabolagsberedskap. Forskerne har gått gjennom beredskapsplanene til 218 kommuner.

LES OGSÅ:

Svak kompetanse på cybersikkerhet: – Behov for å styrke kommunene

I flere land har beredskapsarbeidet et stort fokus på det å bygge nabolag sterke og robuste, men i norske kommuners planer fant forskerne få spor av slik tenkning.

Hva er det norske kommuner trenger for å bygge denne ressursen systematisk inn i sine planer?

Nabolagshuset, altså grendehuset, bygdas kulturhus eller ungdomsklubben, er i andre land en del av beredskapsstrukturen. I Norge er de også det, vi har bare ikke anerkjent det strukturelt i kommunens planer og arbeid.

I Søre Trysil har en fellesinteresse for dyrking endt med det de selv kaller en beredskapsgrend: Grendehuset som samler folk til konfirmasjon og 17. mai, skal nå også bidra med helse, omsorg, energi og kommunikasjon når krisen kommer. «Der du samles til fest, er nok der du samles i krise», sier Kristian Bjørnstad, som leder prosjektet.

I Hønefoss er frivillighetens hus, drevet av blant andre Røde Kors, allerede det offisielle oppmøtestedet ved bortfall av strøm og mobilnett. Trysil planlegger det samme til høsten. To kommuner, samme løsning, hver for seg, fordi husene i dag finner opp hjulet på nytt, for hver nye krise.

LES OGSÅ:

Små kommuner styrker totalberedskapen

OsloMet-rapporten viser at kommunene har god oversikt over dem som allerede mottar tjenester, men langt dårligere oversikt over dem som ikke gjør det: eldre uten hjemmetjenester, unge utenfor skole og arbeid. Det er ofte akkurat disse menneskene nabolaget kjenner, og kommunen ikke ser.

Når stadig flere pleie- og omsorgstjenester flyttes hjem og digitaliseres, blir denne gruppen enda mer sårbar ved strømbrudd og nettbortfall – og enda viktigere å ha på radaren før krisen kommer.

Kommunene har beredskapsansvarlige med arbeid opp til nesen, som kunne ha bruk for nabolagshus med lokaler, nettverk og tillit. Det som trengs er en anerkjennelse av at vi trenger nabolagsberedskap, og samarbeidsmodeller for å trekke på hverandres ressurser og behov.

«Vi oppfordrer kommuner til å samarbeide med frivillige, lokalsamfunn og andre relevante aktører om beredskap», sier Anita Andersen i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Samarbeid oppstår ikke av seg selv, og både kommunene og nabolagshusene trenger en kobler. Løsningen fra våre nordiske naboer er verdt å la seg inspirere av. I Sverige har Frivilliga resursgruppen (FRG) gjort mellomleddet til en fast ordning, med én ansvarlig frivilliggruppe i hver kommune, aktivert av kommunen selv.

I Danmark bygger «Lokalt Beredskab» nabolagenes egne beredskapsplaner gjennom en fast metode: «Det første beredskab er ikke kommunen, det er naboen.» I Finland har bygdehusene fått eget beredskapsutstyr gjennom Kylävara: aggregat, førstehjelp og lokalradio, klart før krisen inntreffer.

Norge har ildsjeler som Kristian Bjørnstad i Trysil. Det vi mangler er infrastrukturen og samarbeidet rundt dem. Nabolagshus fra ulike deler av landet, blant dem beredskapsgrenda i Søre Trysil, har nå gått sammen i en arbeidsgruppe for å bygge norsk nabolagsberedskap nedenfra.

LES OGSÅ:

Få kommuner kan gjøre tilfluktsrom operative på kort varsel

Skal dette bli mer enn spredte enkelttilfeller, må kommunene selv ta initiativet til samarbeidet, kartlegge hvilke nabolagshus som finnes lokalt, og gi dem en tydelig rolle i beredskapsplanen.

I totalforsvarsåret er det denne øvelsen Kommune-Norge bør begynne på: fra selvberging til samberging.

Det forebygger både uhelse og bygger den lokale kapasiteten som trengs for å takle fremtidige kriser