Debatt

Karrierepolitikere og «brødpolitikere» svekker folkestyret

Hva er det som egentlig driver et menneske til å søke politiske verv?

– Hvilke politikere ønsker vi egentlig? Det er spørsmålet innleggsforfatteren ber alle om å stille seg før vi går til valgurnene neste år.
Publisert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

Føljetong

  • I tre deler belyser innleggsforfatteren hvordan folkestyret har endret seg.
  • Dette er del en av tre: Hvem blir politikere – og hvem bestemmer hvem vi får velge?
  • Her beskrives tre politikertyper; karrierepolitikeren, brødpolitikeren og det folkevalgte ombudet. Disse oppstår ikke i et vakum, men formes blant annet av hvordan vi organiserer lokaldemokratiet.
  • I neste del ser innleggsforfatteren nærmere på paradokset med færre folkevalgte totalt, kommunelovens lavere minstetall, kommunesammenslåinger og framveksten av en frikjøpt politisk kjerne. 

Jeg har gjennom 36 år som folkevalgt og mer enn 50 år som tillitsvalgt på ulike nivå i hierarkiet sett folkestyret endre karakter. Færre deltar i partiene, flere politikere går fra politisk verv til politisk verv, og nominasjonsmøtene avgjør i stor grad hvem velgerne senere får anledning til å stemme på.

Før vi går til lokal- og regionvalget i 2027, må vi spørre: Hvilke politikere ønsker vi egentlig?

Gjennom alle disse åra har jeg møtt svært mange politikere. Noen har imponert med kunnskap, arbeidskapasitet og vilje til å stå opp for det de mener – også når det har kostet. Andre har fått meg til å spørre hva som egentlig driver et menneske til å søke politiske verv.

Etter alle disse årene, inkludert studie i statsvitenskap, har jeg forenklet mine observasjoner til tre hovedtyper politikere og konsekvenser av slike. Det er karrierepolitikeren, brødpolitikeren og det folkevalgte ombudet.

En person kan ha et langt liv i politikken uten å være karrierejeger, og en ordfører kan motta full godtgjøring uten å være det jeg kaller en brødpolitiker.

Virkelige mennesker passer selvsagt sjelden helt inn i én kategori. En person kan ha et langt liv i politikken uten å være karrierejeger, og en ordfører kan motta full godtgjøring uten å være det jeg kaller en brødpolitiker. Men kategoriene kan hjelpe oss til å stille spørsmål vi burde stilt oftere.

Karrierepolitikeren ser politikken som en mulig yrkesvei. Den kan begynne i ungdomspartiet, fortsette som ansatt i partiet/politisk som rådgiver og derfra gå videre til kommunale eller fylkeskommunale heltidsverv, Stortinget, regjeringen eller andre politiske stillinger. Og deretter som springbrett inn i statlige/halvstatlige lederstillinger

Det er ikke i seg selv galt. Politikk er komplisert og erfaring kan være verdifull. Problemet oppstår dersom ønsket om den neste posisjonen begynner å styre den posisjonen man allerede har.

Hva skjer når representanten må velge mellom egen overbevisning og partiledelsens ønske? Eller når uenighet i egen gruppe kan koste plass på lista ved neste valg? Og hva skjer når hele det framtidige yrkeslivet avhenger av at man fortsatt er på god fot med dem som kontrollerer neste trinn på den politiske karrierestigen?

Da kan lojaliteten gradvis flyttes: fra velgeren til partiet, fra lokalsamfunnet til partiorganisasjonen – og fra overbevisningen til karrieren.

Brødpolitikeren er neste type. Begrepet må forklares. Poenget mitt er ikke at politikere skal arbeide gratis. Godtgjøring for forberedelser og dekning av økonomiske utgifter er en viktig demokratisk forutsetning. Hvis bare velstående, pensjonister, studenter eller ansatte i offentlig sektor har tid og råd til å drive politikk, blir representativiteten smalere og dårligere.

Brødpolitikeren er derfor ikke politikeren som kun får godt betalt. Det er politikeren som blir så økonomisk avhengig av politiske verv, at det å beholde vervet blir et spørsmål om å beholde levebrødet.

Da oppstår et ubehagelig spørsmål: Hvor uavhengig er du når et prinsipielt standpunkt kan koste deg – som for noen – kanskje flere hundre tusen kroner i året? Hvor lett er det å utfordre partiet hvis konsekvensen kan være at du etter neste valg står uten både verv og inntekt?

Økonomiske interesser slutter ikke å eksistere fordi man går inn i politikken. Det betyr ikke at for godt betalte politikere er mindre hederlige enn andre. Men vi må kunne diskutere hvilke negative konsekvenser systemet skaper.

Det folkevalgte ombudet er den tredje typen. Det er personen som har et liv også utenfor politikken. For eksempel fiskeren, læreren, sykepleieren, bedriftseieren, bonden, håndverkeren, industriarbeideren, ingeniøren eller pensjonisten som lar seg velge fordi han eller hun ønsker å gjøre en innsats for lokalsamfunn og regionen.

De ser på demokrati som en dugnad for fellesskapet, slik kong Harald var innom i sin siste nyttårstale. Vervet er viktig, men det er ikke identiteten. Godtgjøringen er rimelig og legitim, men den er ikke hovedmotivet. Og ombudet vet at vervet er midlertidig – gitt til låns av velgerne.

Jeg tror vårt liberale demokrati trenger langt flere slike mennesker. Ikke fordi de nødvendigvis er klokere enn profesjonelle politikere, men fordi mennesker som står med ett bein utenfor det politiske systemet bringer andre erfaringer, andre livsfaser og ofte en annen frihet inn i systemet. De er ikke bundet til partiets eller administrasjonens autoritet eller historie.

Vi omtaler kommunestyremedlemmer, fylkestingsrepresentanter og stortingsrepresentanter som folkevalgte. Formelt er det riktig. Men før velgeren kommer til valglokalet, har en langt mindre gruppe allerede foretatt et svært viktig valg: Partiene har bestemt hvem som skal stå på listen og være talspersoner – og i hvilken rekkefølge.

Samtidig har partiene mistet store deler av medlemsgrunnlaget. Hovedretningen er klar; en langt mindre andel av befolkningen deltar i partiene enn tidligere. Dermed får en mindre medlemskrets stor innflytelse over hvem resten av innbyggerne senere kan velge mellom.

Dette er særlig viktig fordi velgernes mulighet til å korrigere partienes rekkefølge varierer mellom nivåene. Ved kommunestyrevalg kan personstemmer og slengere påvirke. Ved fylkestingsvalg er terskelen for å endre rekkefølgen høy. Ved stortingsvalg er listene nå lukket, slik at velgeren ikke kan endre kandidatens plassering.

Nominasjonsmøtet er derfor ikke bare en intern partisak. Det er en viktig del av selve demokratiet.

Rekrutteringen til Stortinget har også endret seg. Eldre undersøkelser viste at en liten andel kom direkte fra jobber som heltidspolitikere.

Nyere kartlegginger bruker bredere definisjoner, men peker i samme retning: en mye større del av representantene kommer direkte fra politisk virksomhet, partiapparat eller politiske stillinger.

Fakta

Kilder og faktagrunnlag

  • SSB, Statbank tabell 01182 og 01183: Historiske tall for kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter

  • NOU 2001:3 Velgere, valgordning, valgte: partimedlemskap, rekruttering og nominasjon

  • Valgdirektoratet/
    Valgmedarbeiderportalen: Personvalg og endringer i valgloven

  • Hanne Marthe Narud: Analyser av stortingsrepresentantenes yrkesbakgrunn; Civita: nyere kartlegginger av representantenes bakgrunn

Det betyr ikke at disse menneskene aldri har hatt en vanlig jobb. Men det er legitimt å spørre om politikken i økende grad rekrutterer fra seg selv – og om erfaring fra arbeids- og samfunnslivet utenfor politikken får mindre plass.

Det neste spørsmålet blir hvor mange det egentlig er igjen rundt bordet.

Rekrutteringen er bare den ene siden av utviklingen. Den andre er hvor mange innbyggere som faktisk får erfaring som folkevalgte.

Her er endringen slående. Den nåværende historiske serien fra Statistisk sentralbyrå viser at det etter valget i 1987 satt 14.749 representanter i kommunestyrer og fylkesting til sammen.

Etter valget i 2023 var tallet 9. 779. Det er nesten 5.000 færre – en reduksjon på om lag 34 prosent.

Samtidig som det er blitt færre folkevalgte, har en mindre politisk kjerne fått mer tid til politikk gjennom heltidsverv og frikjøp. Hvor stor denne gruppen er, er overraskende dårlig dokumentert nasjonalt.