Norsk helsetjeneste trenger en reform, ikke en verneplan

Helsereformutvalget har kommet med sin rapport. I tråd med mandatet har utvalget foreslått ulike modeller for framtidig organisering, styring og finansiering av en mer helhetlig helsetjeneste. 

Løsningene er ikke bare flere leger, mer helsepersonell og mer penger. Vi må «snu alle steiner» for å oppnå bedre styring, organisering og ressursbruk, slik at vi sikrer mer effektive og sammenhengende helsetjenester.

I kommunene gjør vi ikke annet enn å omstille oss i høyt tempo, med minus på konto og altfor mange oppgaver og lovkrav. Her har KS vært en tydelig stemme.

Derfor er det ekstra skuffende at KS i sitt innspill til Helsereformutvalget viser liten endringsvilje fra kommunenes side, og i stor grad forsvarer dagens organisering og ansvarsdeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.

KS legger hovedvekten på å videreutvikle eksisterende modeller fremfor å utforske nye løsninger. Det mener jeg er en altfor defensiv tilnærming til de store utfordringene vi står overfor. Det vitner også om manglende virkelighetsforståelse.

Jeg deler KS’ syn på at fastlegeordningen fortsatt må være kommunalt forankret. Samtidig betyr ikke det at dagens organisering er optimal.

Fastlegene må fortsatt være en sentral del av den kommunale primærhelsetjenesten, men rammebetingelser og organisering må i sterkere grad sikre at fastlegene arbeider mer integrert og ambulant sammen med andre helsepersonellgrupper, særlig i oppfølgingen av skrøpelige eldre og alvorlig psykisk syke pasienter.

Det er eksempelvis behov for en ny organisering av behandlingstilbudet til alvorlig psykisk syke og pasienter som utfordrer samfunnsvernet.

KS beskriver utfordringsbildet godt og erkjenner at kommunene ikke har forutsetninger for å ha et så stort ansvar innen sikkerhetspsykiatrien som de har i dag, blant annet for pasienter på tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD).

Når problembeskrivelsen er så tydelig, bør også løsningsforslaget være det: Dette er en oppgave som i sin helhet, både behandlingsmessig og juridisk, må samles innen psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten eller i en annen statlig virksomhet.

Dagens organisering fører til et ansvars- og styringsmessig vakuum med juridiske gråsoner som ikke gir trygghet verken for innbyggerne, pårørende, de ansatte i kommunene som står i svært krevende situasjoner, eller for pasientens egen helse og rettssikkerhet.

Forslaget om å bygge såkalte overgangsboliger er et nytenkende grep, men vil bare fungere dersom helseforetakene får et samlet ansvar for hele behandlingsforløpet.

KS fremstår også som lite åpne for nye modeller for de skrøpeligste eldre pasientene med gjentatte sykehusinnleggelser.

Flere helseforetak i Helse Sør-Øst lanserer nå tiltak for å utvikle «det utadvendte sykehuset» og prøver ut innovative løsninger med integrerte helsetjenester, der sykehus og kommuner samarbeider langt tettere om pasientforløpene.

LES OGSÅ:

Tretti år med helsereformer – samme problem

Slike modeller fortjener større oppmerksomhet fordi de kan bidra til bedre kvalitet, færre innleggelser og mer effektiv bruk av helsepersonell. Det vil likevel kreve en tydelig organisering og finansiering, der sykehusene har det helhetlige ansvaret for behandlingen, ikke bare på sykehuset, men også i pasientens hjem.

På samme måte trenger samhandlingen i den akuttmedisinske kjeden nytenkning og bedre organisering for å unngå unødvendig dobbeltarbeid. Interkommunale legevakter er mange steder presset til bristepunktet.

En mer helhetlig finansiering og organisering av hele den akuttmedisinske kjeden, inkludert legevaktene og de såkalte KAD-sengene, må utforskes og prøves ut dersom vi skal skape tilstrekkelig robuste og effektive akuttjenester i framtiden.

Helsereformen må våge mer enn å «flikke på» og justere dagens system. Vi trenger ikke en revolusjon, men reformer som faktisk tar inn over seg at enkelte pasientgrupper krever et tydeligere statlig ansvar, sterkere integrasjon mellom tjenestenivåene og nye måter å organisere helsetjenestene på.

Kommunene og KS bør definere seg som premissleverandører og har alt å vinne på å være pådrivere for utviklingen av framtidens helsetjeneste, ikke en brems for en påtrengt helsereform.

KS har vært en tydelig stemme, særlig den siste tiden, i å beskrive hvordan Kommune-Norge har nådd bristepunktet med tanke på altfor mange oppgaver og lovkrav, og at dette ikke står i forhold til at kommunene mangler både tid, penger og folk.

Da kan vi ikke gå baklengs inn i framtiden i en så viktig reform uten at kommunene også viser endringsvilje.

TILSVAR FRA KS:

Vi er klare til å fornye helsetjenesten