Debatt

Betydelig færre folkevalgte

Hvilken betydning får færre folkevalgte og en mer profesjonalisert politisk kjerne?

– Når antallet folkevalgte er redusert med en tredel, samtidig som heltids- og deltidsfrikjøp har betydning for hvem som kan bruke arbeidstiden sin på politikk, burde vi vite langt mer om hvordan den politiske arbeidstiden er fordelt, skriver innleggsforfatteren.
Publisert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

FØLJETONG

  • I tre deler belyser innleggsforfatteren hvordan folkestyret har endret seg
  • Dette er del to av tre: Færre folkevalgte – og en mer profesjonalisert politisk kjerne?
  • I neste del stiller innleggsforfatteren følgende spørsmål: Hva skjer når færre folkevalgte møter en profesjonell administrasjon? Eller når en kommune velger parlamentarisme og den utøvende makten samles i et kommuneråd, byråd eller fylkesråd? 
  • Innleggsforfatteren vil i tredje og siste del se på asymmetrien mellom de folkevalgte og administrasjonen, skillet mellom kommunedirektørens innstilling og de folkevalgtes formelle forslagsrett og hva kommunal parlamentarisme innebærer

På 36 år har jeg sett færre mennesker få plass rundt de folkevalgte bordene, samtidig som noen få politiske verv er blitt større, bedre betalt og mer profesjonelle.

Det kan styrke politikernes kapasitet – men også skape et A- og B-lag og gjøre flere økonomisk avhengige av politikken.

En utvikling er vanskelig å overse: Det er blitt betydelig færre kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter.

Bruker vi SSBs nåværende historiske serie og legger kommunestyrer og fylkesting sammen, har det fra 1987 til 2023 er blitt 4970 færre representanter – en nedgang på nesten 34 prosent.

I 1987 var det 13.648 kommunestyrerepresentanter og 1101 i fylkestinget. Til sammen 14.749.

I 2023 var tilsvarende tall 9.115 i kommunestyrene, 664 i fylkestingene. Til sammen 9779.

Med kommuneloven av 1992, som trådte i kraft i 1993, ble minstetallene senket og åpnet blant annet for kommunestyrer med bare 11 medlemmer i de minste kommunene.

Staten har senere selv pekt på at de lavere minstetallene kan ha bidratt til mindre kommunestyrer.

Effekten er demokratisk interessant uansett årsak: færre personer får politisk erfaring, færre yrker og lokalsamfunn kan være representert, og færre deler ansvaret for å kontrollere en stadig mer spesialisert kommunal og fylkeskommunal virksomhet.

Det ville likevel være for enkelt å legge hele denne reduksjonen på kommuneloven. Kommunesammenslåinger og endringer i fylkesstrukturen har også redusert antallet folkevalgte organer.

Men hvor mange er blitt heltids- eller deltidspolitikere?

Her støtte jeg på et paradoks da jeg ønsket å dokumentere utviklingen. Jeg ville finne et enkelt nasjonalt tall for hvor mange folkevalgte som var på heltid i 1987, 1995, 2007, 2015 og 2023. En slik sammenlignbar serie finnes ikke.

Allerede i 1998–99 skrev Kommunal- og regionaldepartementet at det ikke fantes statistikk over hvor mange hel- og deltidspolitikere kommuner og fylkeskommuner hadde. Departementet mente likevel at antallet hel- og deltidsstillinger trolig hadde økt gjennom de foregående 10–15 årene.

Senere undersøkelser gir enkelte holdepunkter, men spørsmål og definisjoner har variert. KS oppga for eksempel at 92 prosent av ordførerne i en undersøkelse i 2010 var på heltid, mens 14 av 15 fylkesordførere var det.

Samtidig har offentlige utredninger understreket at det i de aller fleste kommuner først og fremst er ordføreren som er heltidspolitiker, mens større kommuner og fylkeskommuner har flere frikjøpte verv.

Mangelen på statistikk er et demokratisk poeng i seg selv. Når antallet folkevalgte er redusert med en tredel, samtidig som heltids- og deltidsfrikjøp har betydning for hvem som kan bruke arbeidstiden sin på politikk, burde vi vite langt mer om hvordan den politiske arbeidstiden er fordelt.

Frikjøp er ikke i seg selv et problem. Det kan gjøre politikere bedre i stand til å lese saker, møte innbyggere, kontrollere administrasjonen og utvikle egne politiske alternativer.

En lokalpolitiker som skal håndtere hundrevis av sider med saksdokumenter på kveldstid etter full arbeidsdag, møter en administrasjon som arbeider med sakene på heltid.

Kommuneloven bygger derfor på et fornuftig skille. Den folkevalgte har rett til arbeidsgodtgjøring for selve vervet. Den som faktisk taper inntekt på grunn av vervet, har også rett til erstatning for inntektstap.

Kommunen eller fylkeskommunen kan fastsette én samlet frikjøpsgodtgjøring for den som tar helt eller delvis fri fra ordinært arbeid. Altså: 1 dag fri per uke (20 prosent til å være folkevalgt) betyr at du går ned 20 prosent i din sivile stilling, men får lønnstapet erstattet fra kommunestyrer eller fylkesting – krone for krone.

Min kritikk gjelder når grensene mellom disse ordningene blir uklare.

I Finnmark så jeg denne utviklingen tidlig. Fra 1985 var det lagt opp til at enkelte utvalgsledere i fylkeskommunen kunne frikjøpes på heltid fra sin ordinære jobb, mens andre politiske oppgaver kunne beregnes med frikjøp etter en modell på 20 prosent per dag (en dag per uke).

En lokalpolitiker som skal håndtere hundrevis av sider med saksdokumenter på kveldstid etter full arbeidsdag, møter en administrasjon som arbeider med sakene på heltid.

For mange var dette helt legitimt. De måtte faktisk ta fri fra arbeid, arbeidsgiveren måtte håndtere fraværet, og den folkevalgte trengte tid til vervet.

Men jeg observerte også situasjoner der personer i lederstillinger i hovedsak offentlig sektor hadde stor frihet til å disponere arbeidsdagen, og hvor politisk arbeid i praksis kunne utføres uten at arbeidsgiveren måtte sette inn vikar.

Når frikjøpet samtidig ga en betydelig økonomisk gevinst, opplevde jeg at ordningen i enkelte tilfeller fikk preg av ekstralønn snarere enn reell kompensasjon for fravær.

Dette er min vurdering av et system jeg selv har sett i praksis – ikke en påstand om at noen bestemt person handlet ulovlig. Det juridiske skillet er viktig: en rimelig møtegodtgjøring kan lovlig komme i tillegg til vanlig lønn.

Mens erstatning for tapt inntekt forutsetter at det faktisk foreligger et inntektstap. Dagens lov åpner også for én fast frikjøpsgodtgjøring som erstatter begge deler.

Poenget er derfor ikke at alle folkevalgte får for mye betalt. Poenget er at ordningene må være åpne, forståelige og utformet slik at godtgjøring ikke skaper økonomiske bindinger som svekker ombudsrollen.

De må bygge på prinsippet i offentlig sektor om at ingen kan ha mer enn en 100 prosent betalt stilling.

Dette dilemmaet er heller ikke nytt. I faglitteraturen og offentlige utredninger er det lenge advart mot at økt frikjøp kan skape et A- og B-lag: en liten indre krets med lønnet politisk arbeidstid, kontor, tilgang til administrasjonen og daglig innflytelse – og et langt større lag av fritidspolitikere som skal følge med på kveldstid.

Et notat om kommunestyrenes størrelse formulerte problemstillingen treffende: Hvis antallet fritidspolitikere synker samtidig som antallet frikjøpte øker, kan kommunepolitikken bli mer elitepreget.

Fakta

Kilder og faktagrunnlag

• SSB Statbank 01182 og 01183: representanttallene i tabellen. Kommuneloven §§ 8-3–8-5: Økonomisk tap, arbeidsgodtgjøring og frikjøp. Eldre SSB-publikasjoner kan avvike noe; her brukes dagens historiske serie.

• Ot.prp. nr. 20 (1998–99): Ingen nasjonal statistikk over hel-/deltidspolitikere. KS’ 2010-undersøkelse: 92 % av ordførerne og 14 av 15 fylkesordførere var på heltid. KMD/Klausen drøfter risikoen for politiske A- og B-lag.

Det er akkurat denne kombinasjonen jeg mener vi bør diskutere. Norge har mistet nær 5 000 kommunestyre- og fylkestingsplasser siden 1987.

Dersom stadig mer av den reelle politiske kapasiteten samtidig samles hos et mindre antall frikjøpte politikere, kan vi få sterkere politikere som i hovedsak formidler administrasjonens synspunkter. Men også større avstand mellom den politiske kjernen og det brede folkevalgte laget.

Færre folkevalgte behøver ikke automatisk å bety svakere demokrati. Et mindre organ kan være mer effektivt. Frikjøp kan gi bedre politisk kapasitet.

Demokratiet må vurderes som helhet: Hvor mange deltar? Hvem har tid til å sette dagsorden? Hvem utformer alternative forslag? Og hvem blir avhengig av vervet som inntektskilde?