Debatt
Hva har kommunen allerede kjøpt?
Før kommunen godtar at maskinlesbar tilgang krever ny utvikling og en ny regning, bør den lese sin egen avtale med leverandøren.
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
For en tid tilbake beskrev Asbjørn Leirvåg, Ina Lindahl Nyrud og Jacob Aars her i Kommunal Rapport hvordan kommunale IT-løsninger hindrer systematisk, maskinell tilgang til offentlige postlister og saksdokumenter.
Siden har Fjell-Ljom undersøkt avtalen mellom Røros kommune og ACOS, som leverer kommunens sakssystem. Den reiser et mer konkret spørsmål: Må kommunen faktisk kjøpe et nytt API, eller har den allerede betalt for deler av løsningen?
Fjell-Ljom har bedt Røros kommune om kontrollert maskinlesbar tilgang til offentlig journalinformasjon. Asbjørn Leirvåg har delt med oss ACOS’ svar til Demokratibasen. Der forklarer selskapet hvorfor den automatiserte innhentingen Demokratibasen har forsøkt, blir blokkert av sikkerhetsmekanismer i ACOS-løsningene.
Ingen er tjent med at store mengder automatisk trafikk belaster kommunale systemer, eller at opplysninger sammenstilles ukritisk.
ACOS viser til driftssikkerhet, behovet for å begrense trafikken og personvern. Det er reelle hensyn.
Ingen er tjent med at store mengder automatisk trafikk belaster kommunale systemer, eller at opplysninger sammenstilles ukritisk.
Men ACOS peker selv på løsningen: kontrollerte API-er, der det er mulig å styre hvem som henter hva, og hvor mye. Samtidig skriver selskapet at et slikt API nå utredes, at det vil kreve utvikling og gi økte kostnader, og at hver enkelt kommune selv må prioritere og finansiere det.
Det er her avtalen blir interessant.
I avtalen med Røros kommune forplikter ACOS seg til å oppfylle relevante lover og nasjonale krav, også nye krav som kommer i løpet av kontraktsperioden. Systemet skal holdes oppdatert gjennom hele perioden, og det gjelder uttrykkelig også koblingene mot andre systemer.
ACOS skriver selv i løsningsbeskrivelsen at selskapet har utviklet et komplett integrasjonsgrensesnitt mot WebSaks Noark 5-kjerne, og at løsningen bruker åpne grensesnitt som skal vedlikeholdes og videreutvikles over tid.
Kontraktsgrunnlaget har også et eget punkt om dataportabilitet. Kommunen etterspør eksport «til annen bruk», i strukturert og standardisert format, og spør om kommunen selv kan starte eksporten. Begrunnelsen er at dataene skal kunne brukes til gode tjenester for samfunnet, både nå og i framtida.
Avtalen dokumenterer ikke at det finnes et ferdig uttaks-API for journalistikk. Men den gjør det urimelig å starte diskusjonen som om ACOS arbeider på blanke ark.
Spørsmålet blir ikke mindre aktuelt av at Stortinget i juni vedtok dataforvaltningsloven. Loven er ennå ikke satt i kraft, men § 9 gjør retningen tydelig: Når data gjøres tilgjengelig, skal det skje i alle eksisterende formater, og der det er mulig og formålstjenlig, i åpne og maskinlesbare formater.
Loven gir ikke i seg selv krav på et nytt API, og formater som bare brukes internt, er unntatt. Men den gjør det enda viktigere å avklare hvilke formater og grensesnitt som allerede finnes, særlig når avtalen beskriver strukturert eksport og åpne grensesnitt. Avtalen sier samtidig at leverandøren skal følge relevante nye krav i kontraktsperioden.
Kommunens ansvar for offentlighet forsvinner ikke fordi den bruker en ekstern systemleverandør. Om ACOS kan kreve ekstra betaling for den tekniske løsningen, er et annet spørsmål. Det må vurderes mot avtalen kommunen allerede har.
Før Røros kommune godtar at maskinlesbar tilgang krever ny utvikling og ny finansiering, bør kommunen be ACOS svare skriftlig på tre spørsmål:
Hvilke eksisterende grensesnitt kan brukes til kontrollert tilgang til offentlige journaldata?
Hvilken konkret funksjonalitet mangler, dersom dagens grensesnitt ikke er tilstrekkelige?
På hvilket kontraktsmessig grunnlag mener ACOS at denne tilgangen faller utenfor det kommunen allerede har kjøpt, og derfor må behandles som betalingspliktig nyutvikling?
De samme spørsmålene kan stilles i alle kommuner som bruker ACOS. Selskapets sak- og arkivsystem brukes i nesten halvparten av norske kommuner, og over halvparten bruker minst én løsning fra selskapet.
Dersom leverandørens løsninger eller anbefalte praksis gjør maskinell tilgang til offentlige journaler vanskelig, kan konsekvensene bli nasjonale. Da bør det undersøkes hvor hindringene faktisk ligger, og hvilke muligheter kommunene allerede har til å åpne for slik tilgang.
Hvis skraping er problemet og et kontrollert API er løsningen, bør ikke diskusjonen begynne med en ny regning. Den bør heller begynne med hva kommunen allerede har kjøpt.
Maskinlesbar offentlighet er demokratisk infrastruktur. Offentligheten bør ikke stoppe i grensesnittet til kommunens systemleverandør.