Still krav til datasentre før spaden settes i jorda

Bak de vindusløse veggene i datasentrene er det nok varme til å varme opp tusenvis av hjem. Som regel forsvinner den rett ut i lufta.

Kommuner over hele landet ønsker ny næringsaktivitet og arbeidsplasser. Datasentre trekkes ofte fram som en løsning med store investeringer og ringvirkninger, ren norsk strøm satt i arbeid og overskuddsvarme som kan varme opp nabolag eller ny næring.

Samtidig har slike etableringer stor påvirkning på areal, kraftsystem og lokalmiljø, mens de langsiktige effektene for sysselsetting og lokal verdiskapning er høyst usikre. 

Skal datasentre bli bærekraftige, må kommunene sette konkrete og etterprøvbare krav før byggingen starter. Kommunene har reelle virkemidler gjennom plan- og bygningsloven, og det er her mye av handlingsrommet ligger.

Datasentre ønsker å bruke minst mulig kraft til kjøling, noe Norges kjølige klima legger godt til rette for. Men til tross for et kaldt klima kan dagens KI-datasentre ha svært høye effekttopper for nettopp kjøling, og da produseres det mye varme som kan brukes av andre. Dette skaper problem for både datasenteraktøren og kraftnettet.

I mange prosjekter omtales nettopp utnyttelse av overskuddsvarme som en stor mulighet. Det kan det også være, men bare hvis det faktisk planlegges godt og forpliktes. Hvis slike tiltak forblir ambisjoner, kan resultatet bli at man får naturinngrep og høy ressursbruk, mens gevinstene uteblir.

Vår erfaring viser at det er svært vanskelig å få til reell utnyttelse av overskuddsvarme, med mindre datasenteret blir plassert i nærheten av et eksisterende fjernvarmesystem, eller eksisterende næringsaktører med stort behov for varme ved lave temperaturer. 

Ligger senteret feil plassert, forsvinner varmen ut i lufta uansett hvor gode intensjoner det var i en etableringssøknad.

Flere norske byer med eksisterende fjernvarmeanlegg, som Oslo, Trondheim, Stavanger og Tromsø, kan få dette til å fungere, i hvert fall for datasentre av mindre skala. I disse byene finnes det områder der fjernvarmesystemet trenger flere varmekilder. 

Plassering av datasentre nær fjernvarmenettet kunne gi gevinster til begge parter. I tillegg til kjøp av overskuddsvarme kan fjernvarmeleverandøren levere kjøling tilbake til datasentrene.

I andre kommuner er det mer aktuelt med storskala datasentre. Da er det sjelden et ferdig utbygget fjernvarmenett, og datasentrene bør derfor legges i nærheten av næringsaktivitet som trenger varme. Poenget er det samme: plasseringen avgjør om varmen blir en ressurs eller en tapt mulighet.

Skal kommunen sikre reell bærekraft og samtidig gi forutsigbarhet for utbyggere, bør tre forhold være tydelige allerede i plan- og byggesaksarbeidet:

Natur og areal må være et kjernepremiss. Det bør stilles krav om dokumentert unngåelse og minimering av naturinngrep, og restaurering når inngrep er nødvendig. Arealbeslutninger er ofte irreversible. Det som bygges ned, lar seg sjelden hente tilbake, selv om intensjonene er der.

Bruk av overskuddsvarme bør være et vilkår, ikke en visjon. Varme gir bare effekt når det finnes en konkret mottaker, infrastruktur og avtaler. Kommunen bør derfor kreve en bindende varmeplan før igangsetting: hvem skal ta imot varmen, hvordan skal den transporteres, og når skal løsningen være i drift.

Kjøling og energiutnyttelse må dokumenteres før det bygges. Tidlige valg påvirker både effektbehov, klimagassutslipp og mulighetene til å utnytte overskuddsvarmen. Kommunen kan stille krav om effektiv, klimavennlig kjøleteknologi og tiltak som energilagring for å redusere topplastbehovet og redusere belastningen på kraftnettet.

Alt dette er krav som må komme tidlig i planleggingsprosessen, ikke like før spaden settes i jorda. De må også følges opp og måles som en del av avtalen dersom de skal få effekt, og det bør være konsekvenser dersom løsningene ikke gjennomføres som planlagt.

Datasentre er en del av infrastrukturen i hverdagen vår, og Norge har gode forutsetninger for å legge til rette for denne næringen. Vi bør ikke diskutere for eller mot bransjen, men om ambisjoner og planer utvikles på en akseptabel måte. 

Setter kommunen klare krav allerede i planleggingsprosessen, får både lokalsamfunn og seriøse utbyggere et bedre grunnlag. Kommer kravene for sent, risikerer kommunene å måtte gjøre nye inngrep og de får mindre tilgjengelig energi til andre formål. De går også glipp av de positive ringvirkningene.