Når det vedtas 100 prosent selvkostdekning, betyr dette at VAR-områdene ikke skal koste kommunen noe, altså ingen bruk av «frie midler». Politikerne behøver altså ikke prioritere, skriver Bjørn Kittilsen.

Når det vedtas 100 prosent selvkostdekning, betyr dette at VAR-områdene ikke skal koste kommunen noe, altså ingen bruk av «frie midler». Politikerne behøver altså ikke prioritere, skriver Bjørn Kittilsen.

Foto: Marit Hommedal / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Retter baker for smed

Det er feil å gi selvkostprinsippet skylden for manglende effektivitet innen vann og avløp. Det er brukerne av selvkostverktøyet – politikerne – som er de skyldige.

Christen Ræstad mener at selvkostprinsippet hemmer og gjemmer mulighetene for effektivisering innen vann og avløp. Nei, så enkelt er det ikke – jf. vår felles opplevelse vannverkssaken/-skandalen.

Politikerne må innse sitt ansvar for at VAR-områdene drives i samsvar med borgernes tarv.

Selvkostprinsippet er et verktøysett som brukes for å sikre at alle kostnadene blir dekket av brukerne når dette er bestemt av kommunestyret. Men heller ikke mer enn «nødvendige» kostnader.

Selvkostkalkylene følger den kommunale budsjettlogikk. Der er jeg enig med Christen: Selvkost fremmer ikke effektivitet, men det er fordi selvkost er et kommunalt budsjetteringssystem.

Budsjetter er ikke et egnet til å fremme effektivitet. De skal bare kontrollere forbruk mot disponibelt beløp. Overskridelser gir klask på lanken. Men som virkemiddel for effektivisering trengs noe annet.

EEE er et begrep innen engelsk økonomistyring. Effectiveness, Efficiency, Economy. På norsk: Måleffektivitet, virkemiddeleffektivitet og økonomisk effektivitet.

Budsjettet og selvkost spør ikke om hva målet er for pengebruken, heller ikke hvilke virkemidler som mest effektivt bringer oss dit. Og ikke hva som er det rimeligste, relevante virkemiddelet.

Budsjett og selvkost nøyer seg med å måle forbruk mot budsjettbeløp. Men EEE er de ikke laget for – og kan derfor heller ikke dekke dette behovet.

Problemet med manglende EEE ligger andre steder. Hos ledelsen i VAR – selskapene – men ikke der alene. De har beslutningstakere over seg. Dette er politikere i ymse posisjoner i kommunene selv eller som oppnevnte i IKS-er e.l.

Her kommer vannverkssaken inn som eksempel på hvordan ting kan utvikle seg. I omtalen av saken tror jeg ikke det er nevnt at Lørenskogs rådmann tok opp selvkostspørsmålet for selskapene NRV AL og RA2 AS allerede i 1992 – 13 år før det smalt.

Fylkesmannen svarte at selvsagt var begge selskaper underlagt selvkostprinsippet. Så rådmannen foreslo at kommunestyret skulle instruere kommunens representanter i selskapene om å kreve at selvkostprinsippene ble fulgt.

Forslaget ble blankt avvist av kommunestyret, med klar beskjed om at den slags innblanding i politiske forhold ville man ha seg frabedt fra rådmannens side.

Når en politiker blir oppnevnt til et styre, tror man nok at vedkommende skal ivareta kommunens og innbyggernes interesser i selskapet. I vannverkssaken ble det vel heller slik at vedkommende ivaretok selskapenes og deres (lederens) interesser i kommunens politiske organer – med et resultat vi kjenner nå.

En slik prosess tror jeg ikke unngås ved å bytte til et annet sjikt politikere, som fylkeskommunen. Det er ikke nivået som avgjør. Det er politikernes kvalitet. Teorien om at det er automatikk i nivået, anses grundig torpedert av pendlersaker mv. i Stortinget – vårt øverste politiske organ. Alle blir ikke smittet, noen har heldigvis et bedre immunforsvar.

Når det vedtas 100 prosent selvkostdekning, betyr dette at VAR-områdene ikke skal koste kommunen noe, altså ingen bruk av «frie midler». Politikerne behøver altså ikke prioritere.

For det første tror vel politikerne at når det er vedtatt 100 prosent selvkostdekning som har et regelverk, er det teknikk og ikke politikk. For det andre er selvkostsystemet komplisert – så komplisert at man kan lure på om tilsynsinstansene helt ut forstår det.

Morten Meyer i Huseierne skrev nylig om selvkost i Kommunal Rapport. Han pekte på at politikerne ikke er interessert i VAR-områdene, hvilket går ut over borgerne. Huseierne sies å forberede en undersøkelse blant kommuner med «avvikende» gebyrer for å analysere disse. Lukas 3,9?

Min mening er derfor at det er feil å gi selvkostprinsippet skylden for manglende effektivitet. Det er brukerne av selvkostverktøyet – politikerne – som er de skyldige.

Det som trengs, er en «vekkelse»: Politikerne må innse sitt ansvar for at VAR-områdene drives i samsvar med borgernes tarv. Det må planlegges på lang sikt – altså ut over valgperioden. Det sies at den som ikke planlegger, planlegger for kalamiteter.

Men gebyrsiden er kanskje verre. Årsaken er i beste tilfelle dyp bevisstløshet hos politikerne.

En kommune har de siste tre årene hatt en konflikt med hytteeierne fordi disse skal betale 200 prosent av selvkost for å subsidiere fastboende som betaler 60–70 prosent, pluss subsidiene de siste fem årene mm.

Administrasjonen legger ikke fram forkalkyler som grunnlag for vedtak av VA-gebyrene.

Politikerne er godt kjent med konflikten, men etterlyser ikke dokumentasjon – bare vedtar. Og revisjonen? I en forvaltningsrevisjonsrapport forutsetter den at selvkostreglene følges.

Kanskje revisjonen burde undersøke om dette stemmer? Revisjoner er for øvrig varslet, så får vi se.