De enorme kostnadene ligger i utbedringer av det gamle ledningsnettet. Her trengs det både kompetanse og effektivisering, slik rapporten påpeker, skriver Christen Ræstad.

De enorme kostnadene ligger i utbedringer av det gamle ledningsnettet. Her trengs det både kompetanse og effektivisering, slik rapporten påpeker, skriver Christen Ræstad.

Foto: Bjørn Rørslett / NN / Samfoto
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Viktige utredningskrav er ikke besvart

Selvkostprinsippet hemmer og gjemmer mulighetene for effektivisering innen vann og avløp. Dette er ikke belyst i den nye mulighetsstudien.

I hele 2021 har Oslo Economics sammen med Cowi og Kinei utredet mulighetene for effektivisering av vannforsyningen og avløpssektoren. Initiativet kom fra Kommunaldepartementet, i samarbeid med Helsedepartementet og Klima- og miljødepartementet, med en ramme på 4 millioner kroner. Rapporten kom i januar.

Jeg savner tallfestede vurderinger og anbefalinger i studien. Fullfør arbeidet!

Jeg har vært i vannbransjen i 45 år, men det er første gang jeg opplever at man utreder mulighetene for effektivisering og forbedring av vann- og avløpsbransjen i et samfunnsøkonomisk perspektiv, i alle fall i dette omfanget.

Rapportens konklusjoner fokuserer på kompetanse og behovet for regional organisering, der fylkeskommunen fremheves som beste løsning. Jeg tolker dette som en «trussel» dersom kommunene ikke selv tar til vettet og etablerer interkommunale selskaper med totalansvar overfor abonnentene, slik man blant annet har i Sverige.

De norske IKS-ene innen VA er «engrosselskaper» som leverer drikkevann og avløpsrensing til sine eierkommuner, som igjen har ansvaret overfor sine abonnenter. Hovedutfordringene og de enorme kostnadene ligger i utbedringer av det gamle ledningsnettet. Her trengs det både kompetanse og effektivisering, slik rapporten påpeker.

Nå må kommunene selv kjenne sin besøkelsestid og lage totalansvarsselskaper etter den svenske modellen. Hvis man nøler, kan jo Stortinget og en del politikere synes at vann og avløp kan være en velegnet fylkeskommunal oppgave.

I den offentlige debatten vil nok denne organiseringsdebatten dominere oppfølgingen av studien. Men vi trenger å fullføre de mange andre diskusjonene som bransjen selv bør være opptatt av.

Faktagrunnlaget i studien er grundig og godt. Det vi savner, er fullføring av de samfunnsøkonomiske analysene. Det gjelder blant annet de store samfunnsmessige gevinstene av No Dig, det vil si fornyelser av ledningsnettet med roboter og andre metoder for å unngå full oppgraving.

I konkurranseutsettingen av studien ble det lagt vekt på at samfunnsøkonomiske konsekvenser og ny teknologi og nye arbeidsmåter skulle vektlegges. Det samme gjaldt forhold som kan redusere ulemper for publikum og næringsliv.

Dette er ikke gjort. Her er to eksempler:

  • No Dig kan redusere anleggstiden ved at man unngår full oppgraving. Halvert anleggstid er nevnt. Hva betyr dette for samfunnsøkonomien? Hva betyr det i en opptrapping av ledningsfornyelsen? Når veitrafikken forhindres og forsinkes av anleggsvirksomhet, hva betyr det for samfunnet? Summene er store, men dette blir ikke synliggjort, fordi ingen faktureres for slike forsinkelser.
  • Er inntektsrammestyring bedre enn selvkostprinsippet? Dette er et følsomt spørsmål som mange i VA-bransjen helst ikke vil diskutere.

Mulighetsstudien refererer til inntektsrammestyringen som er innført for VA i Danmark. Innsparingen er på flere milliarder, uten at kvaliteten i tjenestene forringes.

Man kommer ikke unna at selvkostprinsippet hemmer og gjemmer effektiviseringsmulighetene, når enhver feil og ineffektivitet kan faktureres abonnentene, uten at kritiske røster reises. Jeg savner tallfestede vurderinger og anbefalinger i studien. Fullfør arbeidet!