En spesiell utfordring med å investere i KLP, er at avkastningen på egenkapitalen går tapt ved flytting, skriver Rolf Sverre Asp.

En spesiell utfordring med å investere i KLP, er at avkastningen på egenkapitalen går tapt ved flytting, skriver Rolf Sverre Asp.

Foto: Britt Glosvik
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Vårt mål er ikke å angripe – men bevisstgjøre

Kommunene må være bevisste på at deres enorme investeringer i KLP har alternative anvendelser.

KLP-sjef Sverre Thornes skriver i et innlegg i Kommunal Rapport at Oslo Economics angriper KLP. Det er ikke meningen. Vårt poeng er at kommunenes enorme investeringer i KLP har alternative anvendelser, som kommunene må være bevisste på.

Kommunene må spørre seg selv om nytten kommunens innbyggere får ved å skyte inn egenkapital i KLP, er like stor som nytten ved å investere disse pengene på en annen måte.

Vi er grunnleggende uenige i at det koster mer for kommunen å leie enn å investere egenkapital.

Eierskap er en selvstendig problemstilling, uavhengig av pensjonen til de ansatte. Pensjonen til de ansatte er den samme, uavhengig av tilbyder. Det er vi enige med KLP om.

Bakgrunnen for Thornes’ innlegg er rapporten «Kommuneøkonomi og valg av pensjonsleverandør», publisert av Oslo Economics i februar i år. I innlegget antyder han at vi ignorerer enkelte typer kostnader kommunene ville fått om de hadde en annen pensjonsleverandør enn KLP.

Vi er uenige i at kostnader er ignorert. Kostnadene ved å eie kontra leie egenkapital er grundig drøftet i rapporten.

Spørsmålet for en kommune, koker ned til hvem som leverer best på pris og kvalitet, slik at kommunens innbyggere ikke trenger å betale mer enn nødvendig for å yte tariffestede pensjonsprodukter til kommunens ansatte. I en anbudsprosess vil kommunene bli tilbudt en totalpris som inneholder alle priselementer, inkludert det Thornes beskriver som betaling av leie for egenkapital.

Det er ikke noe galt i at kommunene eier sitt eget selskap. Men kommunene må være bevisste på hvilke kostnader eierskapet medfører, for å kunne vurdere dette opp mot alternative måter å anskaffe det samme produktet. Eierskap medfører ressursbruk og ansvar, og kostnader ved kapitalbinding og risiko. Å eie sitt eget livsforsikringsselskap er særlig kapitalkrevende, på grunn av de store og økende pensjonsforpliktelsene.

Vi er grunnleggende uenige i at det koster mer for kommunen å leie enn å investere egenkapital. Kostnaden ved å skyte inn egenkapital i et selskap, er at egenkapitalen kan gå tapt, og at den ikke er tilgjengelig til andre gode formål.

Dersom en kommune investerer i forsikringsvirksomhet på vegne av kommunens innbyggere, bør den ha et bevisst forhold til hvilken avkastning dette gir. Avkastningen må tilsvare kostnaden ved å leie kapital for at dette skal være regningsvarende.

En spesiell utfordring med å investere i KLP, er at avkastningen på egenkapitalen går tapt ved flytting. Dette medfører en klar merkostnad ved å investere og eie kapital i KLP.

For kommunene som forvalter fellesskapets midler, blir dermed spørsmålet om kostnaden ved å stille egenkapital til rådighet for KLP er større eller mindre enn å leie kapital hos eksempelvis Storebrand. Hvis kommunen velger et rent kundeforhold, slipper kommunen kostnadene ved å eie. I vår rapport beskriver vi hvordan kommunene kan foreta gode vurderinger av dette.

Konkurranse er viktig for å sikre effektiv bruk av ressurser. Hvis KLP står uten konkurranse, blir det opp til eierne å sikre effektiv kapitalforvaltning og effektiv drift – slik at investeringene gir en avkastning som reflekterer risikoen, og at driften ikke koster mer enn nødvendig.

Det er en krevende oppgave for kommunene, spesielt når det mangler referansepunkter i en situasjon uten konkurranse.