Autonomi eller mer statlig styring i skolen?

Enkelte politikere er så opptatt av å «gjøre noe», at de lynfort fremmer forslag som pretenderer å ville bidra til å snu den negative utviklingen i skolen.

Jeg forstår hvorfor det skjer. Pågangen fra eget parti, politiske motstandere, særinteresser og medier er enorm, og derfor føler mange seg presset til å mene noe raskt om hva som bør gjøres.

Dagens melodi fra regjeringen er «mer statlig styring».

Det er jo en temmelig diffus størrelse, så spørsmålet er hva som i større grad skal styres av staten.

LES OGSÅ:

Historisk svake læringsresultater vekker bekymring – etterlyser skoleforlik

I NRK Nyhetsmorgen og Politisk kvarter i dag ble det nevnt tre ting:

• Læreplanene skal endres.
• Det skal gjeninnføres en statlig godkjenningsordning for lærebøker, og elevene skal ha de samme bøkene.
• Elevene skal undervises med de samme, antatt beste, metodene.

At vi har nasjonale læreplaner, som er fastsatt av staten, er ikke nytt. Men det er nytt at staten skal bestemme hvilke lærebøker elevene skal ha og hvilken undervisningsmetode lærerne skal bruke.

Ingen av delene er fornuftig, etter min mening, og argumentet mitt er først og fremst prinsipielt:

Det er høy risiko forbundet med alle former for sentral styring.

Ingen vet eller kan alt, og ingen kan vite nøyaktig hva fremtiden bringer. Elever, lærere og skoler er forskjellige. 

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun «trøstet» oss med at det var «eksperter» som skulle velge ut de bøkene barna skal ha, men også eksperter tar feil. Det vet vi også fra skolepolitikken, siden «ekspertene» alltid har hatt stor innflytelse på skolen.

Skal vi finne ut hva som virker best i skolen, må vi prøve og feile. Vi må tillate og verdsette mangfold, og vi må la lærere, skoler og skoleeiere få teste ut det de tror er best. Innovasjoner, også i skolen, kommer sjelden som et direktiv fra oven – det kommer som et resultat av at noen brenner etter å gjøre det som er best mulig for elevene.

For å ta et eksempel: Engasjementet for såkalt evidensinformert undervisning har ikke kommet som et resultat av et direktiv fra Utdanningsdirektoratet. Det har oppstått «nedenfra», blant lærere med erfaring som mener at dette er viktig for at elevene skal lære å lese, skrive og regne.

LES OGSÅ:

Pisa-undersøkelsen: Fortsatt kraftig nedgang for norske elever i lesing og matematikk

At lærere og skoler selv kan prøve ut metoder og selv velge læremidler og måter å organisere undervisningen på, heter «autonomi», altså selvbestemmelse, og det er, etter min mening, en selvbestemmelse de bør ha. Ingen politikere eller statlige eksperter kan gjøre det bedre enn dem.

Men samtidig må selvbestemmelsen være kombinert med gode kvalitetssikringssystemer, slik at vi vet at skolen «leverer» det den skal; at elevene virkelig lærer å lese, skrive og regne. FrPs Simen Velle foreslo i Politisk kvarter at vi burde få et «robek-system» for skolene, men et slikt system har vi i grunnen allerede.

Norge har et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, blant annet med nasjonale prøver. Selve hensikten er å sjekke kvaliteten på opplæringen og å sette inn tiltak når det er negative avvik. Men ifølge OECD har ikke Norge de senere år vært særlig opptatt av å bruke disse styringsdataene, og nå skal regjeringen skrote hele systemet.

Det kan altså se ut til å regjeringen vil ha mer statlig detaljstyring, samtidig som den vil droppe nasjonale prøver og dermed redusere kvalitetskontrollen. Det er, så vidt jeg kan bedømme, stikk i strid med hva som gjøres i flere av de landene som nå greier seg best. Og det er jo ironisk at det skjer i regi av en regjering som gikk til valg på å gjennomføre tillitsreformer i offentlig sektor, og som misliker at det kommer mange friskoler. Jo, sterkere den statlige styringen er, jo mer populære kan vi regne med at friskolene blir.

Etter min mening er det stor grad av autonomi som kan bidra til innovasjon og forbedring. Men det må kombineres med et godt kvalitetssikringssystem, som kan være en forsikring om at det blir satt inn tiltak, dersom utviklingen ikke er så god som den bør være.

I NRK ble også en lektor intervjuet. Hun støttet en justering av læreplanene (og det gjør jeg også), men talte ellers for stor grad av autonomi.

Om hun har den samme negative holdningen til nasjonale prøver og kvalitetsvurdering som Utdanningsforbundet og regjeringen har, vet jeg ikke. Men hun sa noe annet viktig: Elevene må lære å «kjede» seg og øve og repetere. Akkurat som de må bruke 10.000 timer på å bli en god fotballspiller, må de kanskje bruke 10.000 timer på å bli gode til å lese og regne. De må, som hun sa, «stå i det».

Men det må også lærerne og skolene gjøre.

LES OGSÅ:

Vinglete skolepolitikk krever politisk forlik

Det er kanskje ubehagelig at resultatene fra de nasjonale prøvene er – og med nødvendighet må være – offentlige, særlig hvis ens egen skole gjør det dårlig.

Men lærerne må «stå i det», av hensyn til elevene.

Innlegget er med tillatelse hentet fra Kristin Clemets Blogg. Det er også publisert på hennes facebookside.