Annonse
Debatt
Disposisjonsfondet er
ikke penger på bok
Dagens bruk av fondsbegrepet gir et for positivt bilde av økonomien i kommunesektoren.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Staten viser ofte til størrelsen på disposisjonsfond som et tegn på at kommuneøkonomien er god. Problemet er at disse tallene ikke nødvendigvis sier noe om hvor mye penger kommuner og fylkeskommuner faktisk har tilgjengelig.
Mye av midlene på fond er allerede bundet opp gjennom politiske vedtak og inngåtte forpliktelser, og kan derfor ikke uten videre omdisponeres.
Dette trekkes gjerne fram i forbindelse med statsbudsjettet, når rammetilskuddet til kommunesektoren skal fastsettes. Fra statens side framstilles de ubundne disposisjonsfondene ofte som «penger på bok» som kommuner og fylkeskommuner fritt kan bruke. Slik er det ikke.
Det er i stor grad regnskapsreglene for kommuner og fylkeskommuner, fastsatt i kommuneloven med forskrifter, som bestemmer størrelsen på disposisjonsfondene, ikke den faktiske økonomiske situasjonen. Samtidig gir disposisjonsfondene kun et øyeblikksbilde ved årsskiftet.
I regnskapet skiller vi mellom bundne fond, som består av statlige øremerkede midler, og ubundne fond, som kommer fra kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter og andre inntekter.
I Innlandet fylkeskommune er det stor forskjell om man måler totale disposisjonsfond eller kun de helt frie fondene. Mens nasjonale nøkkeltall viser disposisjonsfond tilsvarende 12,1 prosent av brutto driftsinntekter, utgjør reelt udisponert fond om lag 5 prosent.
Disposisjonsfondene som står i balansen hos fylkeskommunene kan blant annet bestå av:
- ikke-utbetalte vedtak eller tilsagn om fylkeskommunalt tilskudd
- vedtak om bevilgning av midler som er lovet bort til kommuner, organisasjoner og andre aktører som en del av fylkeskommunens samfunnsutviklingsrolle
- midler som er vedtatt disponert senere i økonomiplanperioden
- udisponerte fondsmidler
Fylkeskommunene forvalter en rekke tilskuddsordninger. Når det gis tilsagn om støtte, bekreftes dette gjennom et tilskuddsbrev til mottakeren. Dermed har fylkeskommunen påtatt seg en forpliktelse. Mottakerne bruker ofte ikke midlene samme år som tilsagnet gis. Det kan gå opptil tre år før prosjektene er kommet så langt at midlene kan utbetales.
Etter gjeldende regnskapsregler må slike ikke-utbetalte tilsagn avsettes til disposisjonsfond fram til utbetaling skjer. De kan ikke føres som kortsiktig gjeld når forpliktelsen strekker seg utover ett år. Resultatet er at midler som i praksis allerede er disponert, blir stående som disposisjonsfond.
Dagens bruk av fondsbegrepet gir derfor et for positivt bilde av økonomien i kommunesektoren. Regnskapsreglene gjør at disposisjonsfondene framstår som større og mer disponible enn de faktisk er. Politikerne i kommuner og fylkeskommuner er trolig godt kjent med dette, men det er mer usikkert hvor kjent problemstillingen er blant innbyggere, presse og nasjonale beslutningstakere.
Innlandet fylkeskommune har ikke full oversikt over hvordan andre fylkeskommuner håndterer ikke-utbetalte vedtak og tilsagn om tilskudd. Basert på egne tall mener vi likevel at størrelsen på totale disposisjonsfond ikke kan brukes som en indikator på hvor mye «penger på bok» kommunesektoren faktisk har.
Det sier seg selv at en fylkeskommune ikke kan bruke de samme pengene to ganger. Mye av midlene på fond er allerede bundet opp gjennom politiske vedtak og inngåtte forpliktelser, og kan derfor ikke uten videre omdisponeres. Dersom midler som er planlagt brukt senere i økonomiplanperioden må tas i bruk for å skape balanse i dag, kan det dessuten skape økonomiske utfordringer og merforbruk på et senere tidspunkt.
Det hadde vært en fordel om disposisjonsfondene ga en bedre indikasjon på faktisk disponible midler. Kan reglene rundt hva som kan regnes som kortsiktig gjeld revurderes? Eller finnes det andre løsninger som gir et riktigere bilde av tilgjengelige fondsmidler?
Et alternativ er å be kommuner og fylkeskommuner rapportere tydeligere hva som faktisk er frie og disponible fondsmidler, i stedet for at dette leses indirekte ut av budsjett- og regnskapsforskriftens oppstillinger.
Slik regelverket fungerer i dag, framstår kommunesektoren som økonomisk sterkere enn den faktisk er. Når disposisjonsfond brukes som mål på økonomisk handlingsrom, bør tallene også gi et mest mulig riktig bilde av de midlene som faktisk er disponible.
