Obs! Han har en plan, men det er neppe nok

Her er fem spørsmål og svar om planverket:

1. Er dette en ny måte å styre på?

Statsminister Jonas Gahr Støre sa, da han presenterte planen, at dette ikke er «en tradisjonell regjeringsplattform. Dette er starten på en ny måte å styre landet på.»

Støre har flere ganger snakket om behovet for å prioritere i politikken. Han gjentok det mandag. – Politikk er i virkeligheten – dag for dag – å prioritere.

Vel, den viktigste styringen – og prioriteringen – skjer gjennom statsbudsjettet. Budsjettrammene avgjør hvilke løfter som blir realisert. Så vil ulike politiske initiativ, innretningen av økonomiske virkemidler, skatteopplegg og reguleringer m.m. påvirke andre deler av samfunnsliv og politikk.

Støre har likevel rett i at en tradisjonell regjeringsplattform fort blir en lang og urealistisk og/eller utdatert ønskeliste. Denne planen er kortere og  skal evalueres på tampen av året. I tillegg skal den oppdateres underveis for å være i takt med tiden.

Som leder av regjeringen forholder statsministeren seg til en stri strøm av store og ikke fullt så store saker. Støre kjenner trolig på behovet for bare å få de aller viktigste sakene til behandling og mer tid til å diskutere de aller viktigste spørsmålene.

Som internt grep er planen sikkert fornuftig. Regjeringen har blitt enig om hva som skal prioriteres på vei inn i et nytt år. Kanskje kan det tvinge fram mer helhetstenkning og mindre sektorstyring. Men da må det følges opp med solid politisk handlekraft, ja, maktbruk, fra toppen.

2. Hvorfor enda mer trygghet?

Trygghet er Arbeiderpartiets foretrukne slagord for alle de fem områdene som løftes fram i planen. Tilnærmingen gir mening, men smaker av politisk fellesgods og gjentakelse. Hvis ingen provoseres, blir det lite debatt og politisk mobilisering.

Vi vet at en del velgergrupper er mer systemkritiske og utålmodige enn andre. Noen tar tryggheten for gitt og vil ha dristigere løsninger. Andre grupper opplever fravær av trygghet i livet sitt. De har kanskje mindre tro på politikere som snakker om trygghet.

Kan planen fornye måten vi snakker om og gjennomfører politikk på? Engasjerer og inkluderer den borgerne slik at vi bedre kan møte de omstillingene vi skal gjennom? Ikke i den grad jeg skulle ønske.

Trygghet er grunnleggende, men i politikken kan det bli utrygt å snakke for mye om trygghet. 

3. Angår planen kommunene?

Ja, planen er viktig for lokalpolitikere og kommuneadministrasjon. Her er det mye som må løses lokalt.

Offentlig sektor skal «fornyes, forsterkes og forbedres». Kommunekommisjonen nevnes, også her. Målet om igangsetting av 130.000 boliger gjentas, i likhet med mange andre målsettinger på lokalpolitikernes vegne. For eksempel arbeidet med bedre samhandling kommune-stat i helsesektoren.

Men igjen, målsettingene må følges opp med konkrete og dristigere tiltak enn vi har vært til, friske lovendringer og i noen tilfeller mer penger. Planen gjenspeiler ikke i stor nok grad alvoret i problemene som må løses.

4. Har Arbeiderpartiet glemt distriktspolitikken?

Distriktspolitikk nevnes ikke med et ord. Da jeg påpekte dette overfor statsministeren under presentasjonen, svarte han at dette er en plan for hele Norge.

Det han rett i, men i det politiske landskapet Arbeiderpartiet beveger seg, trenger partiet et godt forhold til Senterpartiet. Da er det alltid greit med noen lovprisninger av distrikter og regioner.

Så skal det nevnes at det på side 12 i planen, under overskriften Trygghet for landet, står: «Livskraftige lokalsamfunn med aktivitet og bosetting i hele landet er avgjørende for beredskapen».

Dokumentet er heller ingen åpenbar invitasjon til andre partier på Stortinget. Som Rødts leder Marie Sneve Martinussen sier om planen: – Det er bra med prosjekter og prioriteringer, men uten konkrete tiltak kommer vi ikke av flekken, sier hun.

Planen gjør det ikke lettere å være mindretallsregjering.

5. Er det ikke noe nytt i planen?

Høyre-leder Erna Solberg sier at dette er ingen plan, bare slagord. Solberg skal ha for selvironien der. Høyres antislagord i år: «Ingen slagord, bare løsninger» fungerte som kjent dårlig.

Hun har rett i det er lite nytt. Det en opplisting av saker og prosjekter vi allerede har hørt om. Men mange av disse er ambisiøse og viktige. Helsereform, omstilling i offentlig sektor, forsterking av arbeidslinja, kamp mot kriminalitet og styrket forsvar og sivil beredskap er bare noen.

Lykkes regjeringen med alt dette, kan den møte velgerne med frimodighet og si at den innfridde. Det er likevel ingen garanti for god oppslutning og gjenvalg. 

For å klare det trengs det trolig enda en plan.