Debatten om profesjonskrav bommer

Det er ikke ofte jeg opplever at en debatt klarer å bomme på hele problemstillingen, men debatten om profesjonskrav i helse- og omsorgstjenesteloven i kommunene er i ferd med å gjøre nettopp det.

Først innførte man profesjonskrav som var mer symbolske enn reelt styrende. Nå foreslås det å fjerne dem igjen, som om problemet dermed er løst.

Begge deler bygger etter mitt syn på en svak forståelse av hvordan kommunale helse- og omsorgstjenester faktisk fungerer.

For den egentlige diskusjonen handler ikke om profesjonskrav. Den handler om hvordan vi bygger robuste fagmiljøer som kan levere gode tjenester også nå som kampen om kompetansen hardner til.

Da helse- og omsorgstjenesteloven kom, bygget den i stor grad på et profesjonsnøytralt prinsipp hvor forsvarlighetskravet skulle være det sentrale. 

Tanken var enkel, kommunene skulle levere forsvarlige tjenester, og behovene til innbyggerne skulle avgjøre hvilken kompetanse som måtte være til stede. Behov skulle gi krav. 

Det er i utgangspunktet en god måte å tenke på i en sektor som er i stor endring. Kommunene er ulike, og utfordringene varierer. 

En liten distriktskommune og en større kommune vil naturligvis organisere tjenestene ulikt. Derfor ga det mening å styre etter forsvarlighet fremfor å detaljregulere hvilke profesjoner som måtte finnes i alle kommuner.

Da flere profesjoner senere ble skrevet eksplisitt inn i loven, var intensjonene gode. For enkelte grupper, som leger og sykepleiere, var dette egentlig lovfesting av noe som allerede fulgte av forsvarlighetskravet. For andre, som psykologer og ergoterapeuter, var hensikten å stimulere til oppbygging av fagmiljøer i kommunene.

Kommunekommisjonens, og regjeringens, ønske om å gå tilbake til en mer profesjonsnøytral modell er etter mitt syn prinsipielt forståelig, og egentlig fornuftig. 

Problemet er bare at man i praksis fjerner bestemmelser som knapt har betydning, samtidig som debatten skaper usikkerhet blant innbyggere og brukere om kommunenes evne og vilje til å levere gode og faglig sterke helse- og omsorgstjenester.

Forslaget, og den påfølgende debatten, kan fort gi inntrykk av at kommunene egentlig ikke ønsker kvalifisert helsepersonell. Det er en farlig fortelling, ikke minst fordi den er feil! 

Kommunene leverer i dag høyspesialiserte helse- og omsorgstjenester i et omfang som ville vært utenkelig for bare få tiår siden. Avanserte medisinske behandlinger, rehabilitering, psykisk helsearbeid, palliasjon, velferdsteknologi og komplekse sammensatte tjenester gis hver eneste dag ute i kommunene. 

For å løse de demografiske utfordringene vi står i, er vi også helt avhengig av at kommunene gir mer komplekse helsetjenester, ikke mindre.

Da blir det underlig når det gjennom forslaget skapes et inntrykk av at kompetansekrav er noe kommunene helst vil «slippe unna».

Jeg tror dette egentlig handler mest om størrelse og bærekraft i kommunene. Jeg kan vanskelig se for meg at det er noen andre enn de aller minste kommunene vil ha utfordringer med å oppfylle profesjonskrav, slik loven beskriver det. Derfor er det nødvendig å vurdere enda tettere og forpliktende samarbeid, eller færre kommuner.

Senja kommune er et resultat av fire tidligere kommuner. I vår kommune er spørsmålet aldri om vi skal ha lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut eller psykolog.

Spørsmålet er hvor mange vi trenger, hvordan vi organiserer dem best mulig, og hvordan vi bygger robuste fagmiljøer som klarer å rekruttere og utvikle kompetanse over tid.

For robuste fagmiljøer oppstår sjelden i veldig små organisasjoner. Det betyr ikke at ikke små kommuner kan ha svært gode tjenester. De er imidlertid mer sårbare når nøkkelpersoner slutter, skifter jobb eller går av med pensjon. 

Det gjelder ikke bare helse og omsorg, men også plan, beredskap, barnevern, tekniske tjenester og i andre deler av kommunens portefølje.

Ja, profesjonskravene slik de ble innført var kanskje symbolpolitikk. Samtidig er det ikke lurt å skape en situasjon hvor innbyggere og brukere vil stille spørsmål med om kommunene vil, eller kan, levere gode helse- og omsorgstjenester.

Derfor var det i sin tid tåpelig å innføre profesjonskrav, men det er komplett idiotisk å fjerne dem.