Annonse
Debatt
Kommunene kan ikke være beredskapens salderingspost
Det må være en klar sammenheng mellom nasjonale ambisjoner og lokal gjennomføringsevne.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Jeg har fulgt arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap tett det siste året. Kalenderen for 2026 viser et høyt aktivitetsnivå.
2026 er fullt av beredskapsmøter, øvelser og samlinger. Vi skal øve på kriseledelse, teste samband, diskutere matberedskap og delta i regionale forum.
Det er bra. Det viser vilje.
Men vilje er ikke det samme som kapasitet.
Kommunene er førstelinjen i norsk beredskap. Når flom, cyberangrep, strømbrudd eller i verste fall sikkerhetspolitisk krise rammer, er det kommunen som står der.
Det er kommunen som skal sikre helse- og omsorgstjenester, evakuere innbyggere, opprettholde kritiske funksjoner og gi befolkningen trygg og tydelig informasjon.
Innbyggerne forventer én ting: At kommunen fungerer når det virkelig gjelder.
Samtidig ser vi en kraftig styrking av det militære forsvaret – helt nødvendig i en urolig tid.
Samtidig sitter jeg igjen med et grunnleggende spørsmål: Har kommunene faktisk kapasitet til å levere på de forventningene som nå stilles?
Totalforsvar betyr at også den sivile beredskapen må styrkes. Det hjelper lite å investere milliarder i Forsvaret hvis kommunene ikke har ressurser til å håndtere konsekvensene lokalt.
I dag forventes det at kommunene skal løse stadig mer komplekse beredskapsoppgaver innenfor stramme økonomiske rammer.
Øvelser og planer kan ikke kompensere for manglende investeringer i:
- Robust IKT
- Reservekapasitet
- Kritisk infrastruktur
- Tilstrekkelig bemanning
Trygghet bygges ikke i møtekalendere. Den bygges i budsjettene.
Det mest alvorlige er likevel uklarheten. Hva skal kommunene faktisk forberede seg på? Langvarig bortfall av strøm? Hybride angrep? Støtte til militære operasjoner?
Uten tydelige nasjonale prioriteringer blir beredskapsarbeidet fragmentert og reaktivt.
Jeg mener det må være en klar sammenheng mellom nasjonale ambisjoner og lokal gjennomføringsevne. Hvis staten forventer at kommunene skal være bærebjelken i totalberedskapen, må finansieringen følge ansvaret.
Innbyggerne forventer én ting: At kommunen fungerer når det virkelig gjelder. Ikke at vi har deltatt på mange møter. Ikke at vi har produsert flere planer. Men at vi faktisk har kapasitet til å håndtere krisen.
Beredskap uten reell styrking av kommunesektoren er ubalansert sikkerhetspolitikk. Kommunene kan ikke være beredskapens salderingspost.
Skal vi mene alvor med totalberedskap, må vi også mene alvor med totalansvar.
