Hvem skal betale for barna som trenger mye hjelp?

Nå i juni skal Stortinget behandle kommuneproposisjonen. Her vil det snakkes mye om demografi, eldreomsorg, rammebevilgninger og kommunenes handlingsrom. 

Alt dette er viktig. Men én helt spesifikk utvikling, som allerede er i ferd med å omforme økonomien i norsk skole, mangler i stor grad i diskusjonen: økningen av barn med spesielle og krevende behov, og hvordan vi skal betale for dette.

I stadig flere kommuner opplever nemlig skolene at en økende andel elever har behov for omfattende tilrettelegging, tett oppfølging og spesialisert kompetanse. 

Konsekvensen av dette er at noen få elever i dag kan ende opp med å utløse bemanning og ressursbruk som tidligere gikk til hele klasser. Samtidig er finansieringssystemet i all hovedsak fortsatt basert på at lærere og ressurser fordeles relativt jevnt per elev eller klasse.

Dermed oppstår et gap som i dag må håndteres lokalt av den enkelte skole.

Når store ressurser må brukes på et lite antall elever, uten tilsvarende finansiering, må noe annet nedprioriteres. Det kan føre til større elevgrupper, mindre tid til oppfølging, mindre spesialpedagogisk støtte til de som ligger rett under terskelen, mindre forebyggende arbeid, eller mindre rom for praktisk og variert undervisning.

Dette skjer ikke fordi vi i kommunene ikke vil prioritere skolen, men fordi det nasjonale opplegget ikke lenger henger sammen med sammensetningen av elevmassen.

Når kommuneproposisjonen samtidig legger opp til at ressurser skal flyttes fra oppvekst til helse og omsorg, forsterkes presset ytterligere.

I høringsrunden til kommuneproposisjonen peker både lærerorganisasjoner og kommunesektoren på økende press på kapasitet, flere oppgaver, risiko for dårligere oppfølging, og fare for økte forskjeller. KS er eksempelvis inne på noe viktig når de skriver at elever har «veldig ulike behov». 

Men dette behandles i stor grad som et spørsmål om lokal fleksibilitet og prioritering. Variasjonen i behov er blitt så stor at den ikke lenger kan håndteres fullt ut innenfor en flat finansieringsmodell. Risikoen havner i praksis hos den enkelte skole.

Hvis ikke denne finansieringen tilpasses, vil konsekvensen over hele Norge bli økende forskjeller mellom elever, svekket kvalitet for flertallet, press på lovpålagte oppgaver, mindre forebygging, og høyere kostnader senere.

I behandlingen av kommuneproposisjonen i juni har Stortinget derfor en kjempemulighet til å ta tak i dette før konsekvensene blir større.

De kan for eksempel innføre en toppfinansieringsordning også for skole. I dag har kommunene en ordning for særlig ressurskrevende tjenester i helse og omsorg. En tilsvarende ordning bør vurderes for elever med dokumentert svært høye behov i skolen.

Dette vil kunne hindre at enkeltelever «spiser opp» hele skolebudsjettet, og bidra til mer stabilt tilbud for alle elever.

De bør videre justere inntektssystemet bedre for variasjon i behov. Dagens kostnadsnøkler tar i begrenset grad høyde for hvor ressurskrevende elevmassen faktisk er. 

Stortinget bør derfor be regjeringen utrede bedre indikatorer for behov i grunnskolen, og se på hvordan variasjon i elevbehov kan inngå tydeligere i utgiftsutjevningen.

I tillegg mener vi at deler av veksten til oppvekst bør øremerkes. Når handlingsrommet i kommuneøkonomien er så begrenset som nå, vil oppvekst ellers tape i prioriteringskampen.

Stortinget bør derfor sikre at en del av veksten i frie inntekter faktisk går til skole og oppvekst, eller opprettholde/utvide målrettede tilskuddsordninger som treffer behov direkte.

Dette veivalget handler i bunn og grunn om hva slags skole vi ønsker.

Skal skolen være et sted som klarer å møte elever med store behov, uten at det går utover resten?

Eller skal vi akseptere en utvikling der stadig flere elever får dårligere oppfølging, fordi systemet ikke er rigget for å håndtere forskjellene?

Hvis Norge skal lykkes med målene om flere i arbeid, mindre utenforskap og en bærekraftig velferdsstat, er svaret åpenbart. Men da må også finansieringen henge sammen med virkeligheten.