Når organisering blir en del av behandling

I Sandnes kommune vurderes det nå om mottak av søknader innen psykisk helse og rus skal flyttes inn i et mer sentralisert forvaltningskontor. 

Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Hva vet vi egentlig om effekten av slike modeller og hva står på spill?

Innen psykisk helse og rus skiller tjenestene seg fra mange andre områder i kommunen. Her henger vurdering, relasjon og behandling tett sammen. Den første samtalen er ikke bare en kartlegging. Det er starten på en relasjon, på tillit, og ofte også på behandling.

Faglitteratur innen psykisk helsearbeid peker nettopp på betydningen av relasjonell kontinuitet, fleksibilitet og helhetlige tjenester i møte med mennesker med sammensatte hjelpebehov (NAPHA, 2010; Karlsson & Borg, 2017).

Derfor er spørsmålet om organisering ekstra viktig. Når vurdering og oppfølging flyttes bort fra fagmiljøene, kan det skape avstand ikke bare organisatorisk, men også i møtet med mennesket som søker hjelp.

Sentraliserte forvaltningskontor bygger ofte på en bestiller – utfører-modell. Intensjonen er gjerne å sikre likebehandling, bedre oversikt og tydeligere ressursstyring. Samtidig peker forskning på at slike modeller kan utfordres i tjenester som krever fleksibilitet, faglig skjønn og relasjonell kontinuitet (Hagen, 2003; Tønnessen & Kassah, 2024).

Standardiserte modeller kan gi oversikt, men også redusere handlingsrommet i komplekse tjenester hvor behovene endrer seg raskt og sjelden passer i faste kategorier.

I dag har Sandnes en annen tilnærming på psykisk helse- og rusfeltet. Her møtes innbyggere av fagpersoner allerede i mottaket. Mottaket holder åpent hverdager og er tilgjengelig for drop-in, telefon og e-post. Vurdering, rådgivning og oppfølging i mottaket utføres av fagpersoner som jobber innenfor rus og psykisk helse.

Gode erfaringer som trekkes fram er svært korte eller ingen ventelister, effektiv håndtering av utskrivningsklare pasienter, stabile fagmiljøer og gode tilbakemeldinger fra brukere og samarbeidspartnere

Denne organiseringen gir raske avklaringer og fleksible løsninger. Samvalg og behandlingsplanlegging kan begynne fra første møte. Kort sagt: hjelpen starter med én gang.

Når det nå vurderes endringer, er det ikke først og fremst motstand mot fornyelse som løftes fram. Det er en faglig bekymring.

Hva skjer når avstanden mellom vurdering og behandling øker?

Hva skjer når fagkompetansen flyttes fra møtet med brukeren til administrative systemer?

Og hva skjer med kvaliteten når relasjonen ikke får utvikle seg fra start?

Det finnes begrenset dokumentasjon på at større og mer sentraliserte forvaltningsmodeller gir bedre resultater innen psykisk helse og rus. Flere utviklingstrekk innen helsefeltet peker i stedet mot mer integrerte tjenester, mer tverrfaglighet og beslutninger nærmere brukeren (Tønnessen & Kassah, 2024).

Dette handler til syvende og sist om hvordan vi ønsker å møte mennesker i sårbare livssituasjoner. Skal vi organisere oss bort fra fag og relasjon eller nærmere? Skal vi prioritere struktur eller sammenheng i hjelpen? 

Effektivitet er viktig, men i psykisk helse og rus er det ikke nok. Tjenestene må også være tett på.

Gjennom flere år har det i Sandnes kommune blitt bygget opp sterke fagmiljøer innen psykisk helse og rus, med arbeidsformer og samarbeid som har vekket interesse også utenfor kommunen. Erfaringene er blant annet løftet fram gjennom fagartikler, konferanser og besøk fra andre kommuner som ønsker innsikt i hvordan tjenestene er organisert.

Samtidig er det utviklet tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten gjennom blant annet FACT-team, LAR-oppfølging og felles inntak sammen med poliklinikk. Dette har bidratt til å bygge tjenester med kort vei mellom vurdering, behandling og oppfølging.

Derfor bør vi stille det viktigste spørsmålet før vi gjør endringer: Løser vi et reelt problem eller risikerer vi å svekke noe som allerede fungerer godt.