Kvalitetskrav gjelder uavhengig av hvem som leverer tjenesten

Magnus Westbye fra For velferdsstaten stiller i Kommunal Rapport et spørsmål: Har kommunene kontroll når de kjøper helse- og omsorgstjenester fra private aktører?

Det er et legitimt spørsmål. Men jeg mener vi må stille det samme spørsmålet om alle helse- og omsorgstjenestene våre.

Har vi god nok kontroll på kvaliteten, uavhengig av om tjenesten leveres offentlig eller privat?

For meg handler dette mindre om hvem som leverer tjenesten, og mer om hva slags tjeneste mennesker faktisk får.

Kommunene kjøper tjenester for store beløp. Da må vi også være gode bestillere. Vi må vite hva vi trenger, hva vi bestiller og hvilke krav vi stiller til kvalitet, kompetanse, trygghet og kontinuitet.

Og så må vi kontrollere at vi faktisk får det vi har bestilt.

Det høres kanskje selvfølgelig ut. Men det krever gode internkontrollsystemer.

Debatt

Unge på anbud: har vi kontroll?

Vi må vite hvilke avvik som oppstår, om de blir fulgt opp og om vi lærer av dem. Vi må ha styringsinformasjon som sier noe om kvaliteten på tjenestene, ikke bare om økonomien. Og vi må lytte til brukerne, de pårørende og de ansatte.

Dette gjelder selvfølgelig også når kommunen driver tjenestene selv.

At en tjeneste drives av kommunen, er ikke i seg selv en garanti for god kvalitet. Og at den drives av en privat aktør betyr ikke at kvaliteten er dårlig. Det avgjørende må være kvaliteten på tjenesten.

Westbye peker på risikoen for velferdskriminalitet og useriøse aktører. Det skal vi selvfølgelig ta på alvor. Kommunene må vite hvem vi inngår avtaler med, hvem som eier selskapene, hvordan de driver og om de følger kravene vi har satt.

Men for meg blir ikke svaret på dette at kommunene nødvendigvis skal gjøre alt selv.

Svaret må være at vi blir bedre bestillere og bedre på kontroll. Skal vi løse samfunnets framtidige utfordringer, må vi ta alle gode krefter i bruk.

Private og ideelle aktører kan bidra med både kompetanse, kapasitet og gode løsninger. Noen mennesker har også behov som gjør at kommunen ikke nødvendigvis har det beste tilbudet selv. Da mener jeg vi skal kunne bruke private og ideelle aktører dersom det gir et bedre tilbud.

Men kommunen har fortsatt ansvaret. Vi kan sette ut oppgaven, men ikke ansvaret for menneskene som mottar tjenesten.

Derfor mener jeg denne debatten bør handle mindre om offentlig eller privat, og mer om hvordan vi sikrer kvalitet for de som har behov for tjenesten.

Har vi gode nok krav? Måler vi de riktige tingene? Følger vi opp avvik? Vet vi hvordan brukerne og de pårørende opplever tjenesten? Og får vi politikere god nok informasjon til å vite om tjenestene faktisk holder den kvaliteten vi forventer?

Derfor må vi rette oppmerksomheten mot det som egentlig betyr noe: kvalitet, internkontroll, kompetanse, kapasitet og trygghet. Omsorgsutfordringene må handle om kvaliteten på tjenesten, ikke hvem som leverer den.

Skal kommunene bruke private og ideelle aktører, må vi være gode bestillere, følge opp det vi har bestilt og reagere når kvaliteten ikke er god nok. Dette handler både om mennesker og om hvordan vi forvalter fellesskapets penger.