Når «innovasjon» betyr færre ansatte

Når ansatte og pårørende over tid beskriver forhold som truer både verdighet og pasientsikkerhet, kan ikke Oslo kommune nøye seg med å vise til at kontrakten følges og at minimumskravene er oppfylt.

Ansatte ved Uranienborghjemmet har slått alarm om det de beskriver som uverdige forhold for beboerne.

En varsler har fortalt om en person som ble liggende gjennom natten våt av urin og avføring. Pårørende har sendt bekymringsmeldinger. Det er også fremsatt alvorlige påstander om hendelser som skal ha skjedd uten at det digitale tilsynet fanget dem opp.

Smartlegen avviser at driften er uforsvarlig, og Sykehjemsetaten har konkludert med at tjenestene er forsvarlige.

Når ansatte over tid beskriver svikt i omsorgen, kan ikke saken avsluttes med henvisning til formelle vurderinger alene.

Da Smartlegen overtok driften av Uranienborghjemmet og Kantarellenhjemmet, ble det presentert som et eksempel på hvordan innovasjon kunne styrke eldreomsorgen. Selskapet lovet økt bemanning, høyere kvalitet og nye løsninger uten økte kostnader. Samtidig hadde selskapet ingen tidligere erfaring med sykehjemsdrift, og i anbudsrunden var det den eneste tilbyderen.

Ett år senere er den mest synlige endringen ikke flere ansatte eller nye omsorgstilbud, men en betydelig reduksjon i nattbemanningen.

Forsvarerne av modellen peker på at digitalt tilsyn kan øke tryggheten. Sensorer og kameraer gjør det mulig å oppdage fall eller andre hendelser raskt. Planlagte fysiske tilsyn gjennomføres fortsatt, og bemanningen ligger innenfor kommunens normer. Alt dette kan være riktig, men er det tilstrekkelig?

Omsorg handler om mer enn å registrere hendelser. Kameraer og sensorer kan varsle når noen beveger seg ut av sengen eller faller på gulvet. De kan ikke skifte en våt bleie, vaske en tilsølt kropp, snu en sengeliggende beboer eller oppdage små endringer i pust, smerter eller allmenntilstand.

Teknologien kan varsle om behov, men ikke møte behovene. Til det trengs mennesker.

Det avgjørende er ikke hvor mange alarmer som fanges opp, men om det er nok ansatte til å reagere når varsler kommer. I eldreomsorgen oppstår de viktigste situasjonene ofte uten at noen alarm blir utløst. En uro i blikket, en endret pusterytme eller et menneske som trenger hjelp til grunnleggende hygiene, fanges ikke nødvendigvis opp av et digitalt system.

Saken handler derfor om mer enn teknologi. Den handler om hvilke verdier som skal ligge til grunn for eldreomsorgen.

Uranienborghjemmet har historisk vært forankret i en ideell og diakonal tradisjon der omsorg, nærvær og menneskelig verdighet sto sentralt. I dag drives sykehjemmet av et kommersielt selskap med effektivisering av helseinstitusjoner som forretningsidé.

Hvilken type innovasjon belønnes når økonomiske gevinster blir en sentral del av regnestykket?

Konkurranseutsetting forsvares ofte med to argumenter. Det første er at konkurranse mellom flere aktører skal gi bedre tjenester. Men ved Uranienborghjemmet var det ingen reell konkurranse. Kommunen inngikk en kontrakt med den eneste tilbyderen. Da blir det vanskelig å påberope seg konkurransens kvalitetsfremmende effekt.

Det andre argumentet er innovasjon. Kommersielle aktører skal utvikle nye løsninger som det offentlige kan lære av. Nettopp derfor må resultatene vurderes kritisk. Dersom innovasjon i praksis betyr at teknologi brukes til å redusere bemanningen, må kommunen kunne dokumentere at kvaliteten samtidig er forbedret eller minst opprettholdt.

Oslo kommune bør derfor legge fram åpne og etterprøvbare data om konsekvensene av omleggingen. Har forekomsten av avvik, fall, trykksår eller klager endret seg? Opplever beboere og pårørende større trygghet? Har de ansatte fått bedre forutsetninger for å gi god omsorg? 

Før slike spørsmål blir besvart, er det umulig å avgjøre om innovasjonen har vært en suksess eller ikke.

Det er lett å gjøre dette til en debatt om Smartlegen. Men hovedansvaret ligger hos Oslo kommune. Kommunen har valgt konkurranseutsetting, utformet kontrakten, definert bemanningskravene og godkjent modellen. Når resultatene nå skaper strid, kan kommunen ikke opptre som en nøytral observatør.

Før flere sykehjem følger samme vei, må kommunen dokumentere hva erfaringene faktisk er.

Innovasjon i eldreomsorgen bør måles i trygghet, verdighet og kvalitet for dem som trenger omsorgen mest. Hvis effekten av teknologien er at færre ansatte gjør mer arbeid, bruker vi feil ord. Da handler det ikke om innovasjon, men om nedbemanning.