Har vi organisert kommunene for den omstillingen vi trenger?

Debatten etter Riksrevisjonens undersøkelse av kommunenes forberedelser på flere eldre reiser viktige spørsmål.

I Kommunal Rapport argumenterer Turid Anita Amundsen, Raymond Hesthaug og Linda Jørgensen for at vi ikke først og fremst står i en eldrebølge, men i en tjenestebølge.

Jeg kjenner meg igjen i mye av dette.

Samtidig stiller jeg meg spørsmålet: Har vi organisert den enkelte kommune på en måte som gjør den nødvendige omstillingen vanskeligere enn den trenger å være?

Demografien er ikke et problem vi kan løse. Den er en rammebetingelse vi må organisere oss for. Færre mennesker i yrkesaktiv alder skal møte økende og mer komplekse tjenestebehov.

Da kan vi ikke bemanne oss ut av utviklingen.

Vi må se fag, folk, penger og teknologi i sammenheng. Vi må diskutere oppgavedeling, nødvendig kompetanse/bemanning, arbeidstid, organisering, ledelse, digitalisering og hvilke behov vi kan forebygge før de blir kommunale tjenestebehov.

Debatt

Vi planlegger for feil krise

Dette er ikke et helse- og omsorgsprosjekt. Det er et kommuneprosjekt.

Kommunene er i stor grad organisert vertikalt. Det er nødvendig. Myndighet må delegeres, budsjettansvar plasseres og beslutninger tas nær tjenestene.

Jo større kommunen er, desto viktigere blir denne arbeidsdelingen. I Kristiansund har vi mer enn 2.500 ansatte. Kommunen er organisert i fire sektorer, 32 enheter og over 120 avdelinger. Samtidig har kommuneovergripende funksjoner myndighet knyttet til folk og organisasjon, økonomi, digitalisering og KI.

Dette er ikke unødvendig byråkrati. Det er en konsekvens av kompleksiteten i en stor tjenesteorganisasjon. Men det skaper et paradoks:

Vi kan ha god styring i hver del av organisasjonen og samtidig streve med å løse utfordringene på tvers.

Bolig er ett eksempel. Skal flere eldre bo hjemme lenger, kan vi spørre hvordan hjemmetjenesten skal klare å hjelpe flere med færre ansatte. Men vi kan også spørre hvordan bolig, arealplanlegging, teknologi, transport og nærmiljø kan bidra til at flere klarer seg med mindre kommunal bistand.

Den boligsosiale lovgivningen er interessant fordi den krever samarbeid på tvers av organisering og funksjoner, og samordning av tjenester. Ikke fordi loven gir svaret på kommunenes omstillingsutfordringer, men fordi den utfordrer arbeidsformen vår.

Sykefravær viser noe av det samme. Helse Vest presenterte i juni analyser av nær 4,8 millioner vakter og over 880 000 sykefraværsepisoder. Kunnskapen peker blant annet på sammenhenger mellom sykefravær, arbeidstider og restitusjon.

Da er ikke sykefravær bare et spørsmål om oppfølging av den enkelte sykmeldte.

Arbeidstid henger sammen med bemanning, kompetanse, oppgavedeling, organisering og økonomi.

Igjen må flere deler av kommunen virke sammen. Dette bør også nyansere diskusjonen om kommunestruktur.

Norge har 357 kommuner med svært ulike forutsetninger. En liten kommune kan ha korte beslutningsveier og god oversikt, men samtidig mangle robuste fagmiljøer og spesialisert utviklingskapasitet.

En større kommune kan ha denne kapasiteten, men møter en annen utfordring: kompleksitet. Flere tjenester, ansatte, ledere og fagmiljøer gjør arbeidsdeling nødvendig – og samordning vanskeligere.

Den lille kommunen kan mangle kapasiteten som skal kobles sammen. Den store kommunen kan ha kapasiteten, men streve med å koble den sammen.

Derfor trenger vi mer enn en diskusjon om antall kommuner. Vi må også diskutere hvordan den enkelte kommune organiseres og styres.

Det gjelder også økonomi og politikk. Hvis kostnaden ved et tiltak kommer i én sektor og gevinsten i en annen, hvem prioriterer investeringen? Hvis administrasjonen skal arbeide på tvers, mens budsjett, rapportering og politisk behandling følger sektorene, kan styringssystemet trekke i motsatt retning.

Riksrevisjonen har rett i at kommunene må planlegge bedre. Men planer skaper ikke endring alene.

Debatt

Kva vil staten med kommunane?

Den virkelige testen kommer når vi skal koble fag, folk, penger og teknologi – og faktisk gjøre andre valg enn i går.

For arbeidskraftutfordringen, boligbehovet og innbyggernes stadig mer sammensatte behov har én ting til felles: De følger ikke organisasjonskartet vårt.

Kanskje bør diskusjonen om framtidens kommune derfor handle mindre om bare hvor mange kommuner vi skal ha – og mer om hvordan vi organiserer dem for utfordringene vi nå kjenner på, og som vi vet vil bli enda større i morgen.