Annonse
Debatt
Hva krever egentlig Sykepleierforbundet?
Det hjelper lite at Sykepleierforbundet hyller helsepersonellplanen når den bygger på urealistiske regnestykker. Nå må forbundet si hva det krever.
Publisert
Sist oppdatert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Sykepleierforbundets leder Lill Sverresdatter Larsen har rett i én ting i sitt svar på min kritikk av forbundets hyllest til helsepersonellplanen; presiseringen om at NSFs fem punkter var prioriteringer inn i stortingsbehandlingen, ikke en kvittering på oppnådde resultater, er vesentlig. Det tar jeg til meg.
Larsen svarer ikke på mitt spørsmål om realismen i helsepersonellplanens regnestykker.
Hun svarer likevel ikke på mitt spørsmål om realismen i planens regnestykker.
Det første dreier seg om effektanslagene på 59 000–78 400 årsverk. Disse er summert i hovedillustrasjonen. Samtidig heter det i planen at effektene ikke kan summeres fordi de overlapper.
Det andre handler om at 17 300 årsverk hviler på 0,7 prosent årlig produktivitetsvekst, mens spesialisthelsetjenesten har hatt fall i arbeidsproduktivitet siden 2019. At 22 000 årsverk forutsetter at alle aldersgrupper og utdanninger øker stillingsprosenten med ti prosent.
Det tredje handler om at planen bygger på et premiss om at pårørendeinnsatsen holdes konstant, i en demografi der færre yrkesaktive skal bære mer omsorg.
Larsens svar på dette er én setning: NSF er «usikre på om tiltakene vil gi den effekten planen legger til grunn».
Det er en påfallende forsiktig formulering fra en organisasjon som ellers snakker klart. Og den avslører problemet: Larsen kaller planen full av løsninger NSF har kjempet for, og innrømmer i samme innlegg at hun ikke vet om løsningene virker.
Da er gjennomslaget utelukkende språklig.
Tiltakene står i et dokument. Ingen av dem er finansiert, og flere av dem er formulert slik at de ikke kan finansieres. Utredningen av rekvirerings- og henvisningsrett har som eksplisitt forutsetning at den ikke skal gi økt aktivitet eller økte bevilgninger.
Larsen skriver at hun ikke forstår hvordan forhandlingsposisjonen svekkes. Forklaringen er enkel. Når organisasjonen som skal drive presset, omtaler planen som et stort gjennomslag, forsvinner en del av grunnlaget for å kreve mer.
Larsen kan bruke halvparten av innlegget sitt på å forklare at hun mente to ting samtidig. Det er nettopp der problemet ligger: Den ene halvparten ble sitert i alle medier, den andre måtte hun redegjøre for i et debattinnlegg to uker senere.
Og «over 150 tiltak» er ikke et argument. Det er en opptelling. Går man gjennom listene, begynner de fleste med at regjeringen vil legge til rette for, vurdere, utrede eller invitere partene til en prosess. Antallet forteller hvor mange prosesser som er startet, ikke hvor mange årsverk som kommer.
Larsen mener kritikken min burde vært rettet mot regjeringen. Den er rettet mot regjeringen.
Diagnosen i planen er god, resepten er tom, og finansieringen skal skje innenfor gjeldende rammer med et omstillingstilskudd som forsvinner inn i rammetilskuddet i 2030–2031.
Men NSF er ikke et publikum i denne saken. Forbundet er en aktør med reell makt over hva som blir prioritert i høstens behandling og i budsjettene som følger. Da er ordvalget deres en del av saken.
Så la oss ta Larsen på ordet: arbeidet begynner nå. Da vil jeg vite hvilke konkrete bevilgninger NSF krever i statsbudsjettet for 2027, hvilke av de 156 tiltakene forbundet mener bør skrotes fordi de ikke virker, og hva forbundet gjør hvis Stortinget vedtar planen uten friske midler.
De svarene er mer interessante enn en diskusjon om hva som ble sagt i forrige uke. Der er jeg enig med Larsen.
