Annonse
Debatt
Vi må gå fra dispensasjonskultur til plankultur
Plan eller dispensasjon? Spørsmålet høres kanskje kjedelig ut, men svaret er avgjørende for hvordan kommuner og lokaldemokrati skal utvikle seg.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Det har pågått en stille utvikling i mange norske kommuner. Ikke i form av nye lover eller statlige reformer rundt utbygging, men i måten plan- og bygningsloven praktiseres på.
Vi trenger en felles forståelse av at de store politiske avveiningene hører hjemme i planen, ikke i dispensasjonen.
De store politiske diskusjonene blir stadig oftere flyttet fra kommuneplanen (og andre planer) og inn i den enkelte dispensasjonssaken.
Det kan dreie seg om hvor kommunen skal vokse, hvilke naturområder som skal bevares, hvordan jordvernet skal ivaretas og hvilke samfunnshensyn som skal veie tyngst, Det gjør arealforvaltningen mindre forutsigbar.
Loven bygger på et enkelt, men grunnleggende prinsipp: Politikken skal skje gjennom planene. Dispensasjonene skal være juss. Dette er avgjørende for å sikre likebehandling og en demokratisk samfunnsutvikling med medbestemmelse.
I en fjellkommune kan lokalsamfunnet være helt uenig med nasjonale myndigheter i hvordan reglene for snøscooterkjøring skal være. I en kystby kan lokalsamfunnet være helt uenig med staten i forvaltningen av strandsonesaker. Likevel: Loven må gjelde, og det må være jussen, ikke politikken, som bestemmer når dispensasjoner er aktuelt.
Økt antall dispensasjonssaker er uheldig på flere måter. Ikke bare fordi det skaper konflikter, men det svekker også kommuneplanens rolle som kommunestyrets viktigste styringsverktøy. Og det kan skape ulikhet for loven.
Det er tre utviklingstrekk som vil prege arealpolitikken i flere tiår: Klima- og naturkrisen. Demografiske endringer. Behovet for levende lokalsamfunn med plass til både næringsutvikling og gode bomiljø.
Ingen av disse utfordringene kan vi løse gjennom dispensasjoner. De krever langsiktige politiske valg og bredere perspektiver: Hvor skal vi bygge? Hvor skal vi ikke bygge? Hvilke naturverdier skal bevares? Hvordan skal vi utvikle attraktive lokalsamfunn uten å bygge ned mer natur enn nødvendig?
Spørsmålene angår hele kommunen. Derfor må vi finne svarene gjennom åpne planprosesser – med bred medvirkning, politiske prioriteringer og helhetlige konsekvensvurderinger. Ikke én dispensasjon om gangen. Ikke én enkeltsak om gangen som til slutt skaper presedens og uthuler en plan.
Våre politikere i Vennesla kommune lyttet til administrasjonens råd og startet med visjonen – ikke unntakene, og det skal de ha ros for.
Da vi utarbeidet kommuneplanens nye samfunnsdel, tok vi utgangspunkt i de langsiktige samfunnsutfordringene og forankret tydelige arealstrategier politisk.
Målet var blant annet å konsentrere veksten rundt kommunesenteret og lokalsentrene, prioritere fortetting og transformasjon fremfor nedbygging av nye naturområder, styrke jordvernet og redusere presset på naturverdier.
Den viktigste lærdommen kom imidlertid etter at planen var vedtatt: Revisjonen av kommuneplanens arealdel blitt en praktisk oppfølging av de politiske vedtakene fra samfunnsdelen.
Den største endringen handler likevel om å skape en god felles plankultur tuftet på kunnskap.
I Vennesla har vi brukt mye tid på å bygge en felles forståelse mellom politikere og administrasjon. Politikerne skal føre arealpolitikken gjennom planene. Administrasjonen skal forvalte de politiske beslutningene ut fra planene.
Det høres selvfølgelig ut. Men mange kommuner vet hvor krevende denne rolleavklaringen kan være. Vi har derfor satset systematisk på kompetanseheving, tydeligere delegasjon og en bevisst diskusjon om forskjellen mellom politiske avveininger og juridiske vurderinger.
Det har gitt en mer forutsigbar praksis. Ikke fordi administrasjonen har fått mer makt, men fordi politikken har fått en tydeligere arena.
For få år siden viste en forvaltningsrevisjon at Vennesla hadde en varierende og tidvis høy andel innvilgede dispensasjoner. Andelen innvilgede dispensasjoner var 22 prosent i 2020, 60 prosent i 2021 og 40 prosent i 2022.
I dag viser Statsforvalterens kommunebilde en annen utvikling: I 2025 er andelen innvilgede dispensasjoner redusert til 12,5 prosent.
Det viktigste er likevel ikke statistikken, men at vi opplever mindre konflikt mellom utvikling og vern. Vi har erfart at tydeligere planer gjør det enklere å si ja og sikre en ønsket utvikling.
Skal norske kommuner lykkes med den grønne omstillingen, håndtere naturkrisen og samtidig legge til rette for vekst og verdiskaping, trenger vi ikke flere dispensasjoner. Vi trenger sterkere kommuneplaner.
Og vi trenger en felles forståelse av at de store politiske avveiningene hører hjemme der plan- og bygningsloven alltid har ment at de skal ligge: I planen. Ikke i dispensasjonen.
