Stortinget på farlig strandhugg

De siste ukene har Stortinget behandlet flere saker som angår plan- og bygningsloven. 

Det kulminerte fredag formiddag. Den nye plan- og arealalliansen Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ba regjeringen stanse statsforvalteren i Agder fra å omgjøre rettskraftige kommunale dispensasjonsvedtak.

Ifølge saksordfører Helge André Njåstad fra Fremskrittspartiet krever saken at Stortinget instruerer regjeringen slik at statsforvalteren ikke gjenåpner godkjente saker.

Striden i strandsonen i Agder startet med at familien til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun hadde fått dispensasjon til å bygge i strandsonen. Statsforvalteren opphevet dispensasjonen som Farsund kommune hadde gitt.

Fylkets ordførere har reagert kraftig på gjennomgangen av allerede innvilgede dispensasjoner.

En annen opphetet debatt både lokalt og nasjonalt har dreid seg om antall parkeringsplasser for sykler ved Ikea Forus. Fremskrittspartiet har snakket mye og høyt om det partiet mener er et meningsløst krav om flere sykkelparkeringer enn bilparkering.

I begge sakene har det altså blitt flertall for å anmode regjeringen, som er det parlamentariske begrepet, om i praksis å overprøve statsforvalternes vedtak utenom normal saksbehandling.

Det er uklart om regjeringen kan gjøre dette innenfor dagens lover og regler.

Dette høres byråkratisk ut, men handler om forutsigbarhet, likebehandling, rettssikkerhet og – i siste instans – maktfordeling.

Også stortingsrepresentanter er ombud for velgerne sine, i tillegg til å være lovgivere. Men som lovgivere må de passe seg for å gripe inn i forvaltningens praksis sånn uten videre.

Selvsagt kan stortingsflertallet mene at en lov virker mot sin hensikt, eller at den må endres for få et annet resultat. Men da må lovgiverne ta den omstendelige veien om utredning og høringer.

I de to sakene hopper et flertall over den kjedelige delen av prosessen. Det er en farlig vei å begi seg ut på.

Jeg forstår at mange reagerer når det høres ut som Ikeas varehus i Rogaland må ha flere parkeringsplasser for sykler enn biler. Det gir ikke mening selv om det er en tverrpolitisk ambisjon å redusere biltrafikken i området. Så mener heller ikke så mange dette heller.

Strandsoneforvaltning kan også framstå som i strid med sunn fornuft i en del tilfeller. Når hytta først står innenfor 100-meterssonen, spiller det ofte liten rolle for allmenheten om den utbedres, vedlikeholdes og kanskje får et lite tilbygg. 

Og hvis kommunen har sagt ja og statsforvalteren ikke har latt være å vurdere lovligheten, kan det være vanskelig å forstå at tillatelsen trekkes tilbake.

Kritikk og reaksjoner er betimelig, men politikerne må avstå fra overdrivelser, som i Ikea-saken, eller henfalle til prinsippløse tilnærmelser, som i Agder-saken.

I Ikea-saken har statsråd Skjæran hatt møte med lokale myndigheter for å se hva som kan gjøres. Statsråden kan likevel ikke på egen hånd oppheve reglene for hva som er mulig å gjøre innenfor en vedtatt kommunedelplan. Dette er grunnleggende.

Agder-saken er mer kompleks. Statsforvalteren mener flere kommuner har gitt dispensasjoner utover det loven åpner for. Noen av disse sakene undersøkes nå. Det vil altså stortingsflertallet stoppe.

Begrunnelsen er blant annet at innbyggere som har søkt og fått ja, nå rammes av at statsforvalteren ikke grep inn tidligere.

Det er åpenbart at embetet i Agder burde ha vurdert dispensasjonene tidligere. Stortingsflertallet har et poeng når det er bekymret for innbyggernes tillit til forvaltningen. Den bekymringen strekker seg langt inn i Arbeiderpartiet.

Samtidig understreket en av Høyres forslagsstillere i saken, Aust-Agders og Arendals Haagen Poppe, at Stortinget må være forsiktig med å gripe inn i enkeltsaker i tide og utide. 

Han la samtidig til at det heller ikke er en rettsstat verdig at innbyggere blir stående med halvferdige hus og byggegroper fordi byråkratiet har sovet i timen og har behov for å statuere et eksempel.

Til syvende og sist handler det likevel om at kommuner og lokalpolitikerne som styrer, må forstå hvilket skjønnsrom de har innenfor plan- og bygningsloven.

Kommunalministeren varslet i stortingsdebatten om strandsonen en veileder for statsforvalterne. Det er viktig. Beskjeden til landets statsforvaltere kan ikke være å snu seg vekk når kommuner ikke følger loven, men å sikre en forutsigbar praksis.

Det er liten tvil om at plan- og bygningsloven framstår som et uoversiktlig byggverk. Lokalpolitikere vil gjerne si ja, men møter statsforvaltere og eksperter som sier at loven har paragrafer som ikke åpner for lokalpolitisk skjønn.

Kommunalminister Bjørnar Skjæran er i gang med å forenkle loven. Mange mener det går for sakte. Samtidig gjelder det å ile langsomt. Mange hensyn skal avveies i forvaltningen av areal, natur og utformingen av bygninger.

Samfunnet bør stole mer på enkeltmennesket og la lokalpolitikerne bestemme mer. Samtidig setter loven, og lovgiverne uansett hvem de er, noen rammer. 

Innenfor disse rammene skal lokalforvaltningen fatte sine vedtak. I noen tilfeller kan det til og med være greit med bistand fra statsforvalterne for å klare den oppgaven.