Hele Kommune-Norges konge

En hel nasjon sørger ved kong Haralds bortgang. I mer enn 35 år fylte han rollen som statsoverhode. Det mest imponerende er hvordan monarken fulgte med i tiden. Han fanget opp strømninger og evnet å sette ord på disse slik at bortimot alle kunne nikke og si seg enig.

Dette avtvinger respekt og takknemlighet. I en verden som dyrker det som splitter mer enn det som samler, og hvor institusjoner er under press, er dette av stor betydning. Et statsoverhodes viktigste funksjon er å kunne samle nasjonen.

Posisjonen som landets øverste leder er grunnlovsfestet, men mennesket som innehar rollen, må gi den innhold og troverdighet. Dette klarte kong Harald gjennom ord og gjennom gjerning.

Han kunne si de riktige ordene, formulere kollektive følelser og vise nærhet, ved ulike anledninger. Det skjedde når nasjonen jublet eller når nasjonen sørget. Han gjenspeilte – og forstod – nasjonens følelser. Det er dette kongebiograf Tor Bomann-Larsen kaller medfølelsens monarki.

Han samlet også Norge ved å se – og bokstavelig talt – besøke hele landet. Rindal og Høylandet i Trøndelag og Siljan og Nissedal i Telemark, har de siste ukene planlagt å ta imot kongeparet i september og oktober.

Slik ble det ikke. Det sto likevel ikke på viljen. Høy alder og etter hvert dårlige bein forhindret ikke kongen fra å holde det han lovet. Og kunne ikke han komme likevel, fullførte dronning Sonja besøket. De var to om gjerningen.

Med turene til Telemark og Trøndelag kunne kongeparet ha krysset av for å ha besøkt alle landets kommuner. Kongen kom nesten i mål. Han – og dronningen – la ned en imponerende innsats for å runde Norge.

Det var opprinnelig ikke planen at alle kommuner skulle få kongelig besøk. Spøkefullt la kongen ansvaret for denne målsettingen på pressen da han ble intervjuet om besøkene. Selv hadde han ikke trodd at han skulle besøke så mange. Da det gjensto et tjuetalls kommuner, ble det likevel lagt planer for å gjeste alle.

Det er mange lokalsamfunn som med takknemlighet og glede minnes disse besøkene.

Hvorfor en slik takknemlighet? Igjen må vi forstå kongens samlende funksjon og representant for et fellesskap. Hans framferd appellerte til noe større, til et fellesskap. Og han så landet som han var overhode for.

Dette er tydelig når jeg igjen leser reportasjen i Kommunal Rapport fra kongeparets besøk i Randaberg i juni 2024. Et besøk på 94 minutter ble planlagt i detalj, med stor entusiasme og innsats og med mange ressurser. Det lille lokalsamfunnet på Nord-Jæren fikk høve til å vise seg fram for landets monark.

Det er liten tvil om at de tilmålte minuttene var verdt det. Daværende kommunedirektør Anne Berit Berge Ims oppsummerte besøket dagen etter med ordene takknemlighet og at de fikk dette til sammen. – Det er som om hele kommunen smiler i dag, la hun til.

Kongehusets rolle i et moderne samfunn har selvsagt vært gjenstand for diskusjon gjennom kong Haralds 35 år som regent. Det er naturlig. Monarki er ingen moderne styringsform. Den er sårbar. Og påkjenningene har vært åpenbare.

Ingen ting av dette har likevel rokket ved kong Haralds posisjon og folkets respekt for ham.

Daglig krysser jeg Slottsplassen på vei til Kommunal Rapports redaksjonslokaler i Kommunenes Hus. – Der inne lever og virker kongen. Hva står på planen i dag, har jeg tenkt, uavhengig av at kongen har vært i åttiårene.

Nå er en lang arbeidsdag i nasjonens tjeneste over.

På Slottsplassen står en rytterstatue av en tidligere konge – Karl Johan – med inskripsjonen «Folkets kjærlighet, min belønning.»

Kong Harald ville nok ikke ha en slik statue av seg selv, men ordene kan vi med sikkerhet si gjelder ham. Han var elsket av sitt folk.