Sykepleier­forbundet applauderer et luftslott

Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen kaller i et innlegg på LinkedIn Helsepersonellplan 2040 «sinnssykt deilig». Det er en oppsiktsvekkende karakteristikk av et dokument som ikke fatter en eneste beslutning som binder regjeringen til noe konkret. 

Når landets største sykepleierorganisasjon hyller en plan før noe er vedtatt, svekker den både sin egen forhandlingsposisjon og sykepleiernes interesser.

Les hva som faktisk står i tiltakene. Setningene begynner nesten gjennomgående med «regjeringen vil legge til rette for», «vurdere», «utrede», «invitere partene til en prosess». 

Det er ikke tiltak. Det er hensikter om å begynne å snakke om noe.

Ta Larsens egne fem «gjennomslag»: 

Magnet-modellen: Planen «legger til rette for». Ingen innføring. Ingen penger. Ingen forpliktelse.

Heltid: Mål om 90 prosent. «Endelig mål og tiltak skal avklares i partnerskapet.» Altså ikke avklart.

Rekvirerings- og henvisningsrett: Skal utredes – med eksplisitt forutsetning om at det ikke skal gi økt aktivitet eller økte bevilgninger. En utredning med håndbrekket på.

Nasjonal veileder for oppgavedeling: Et dokument. Ikke et tiltak som flytter ett eneste årsverk.

Offentlig spesialistgodkjenning: Reell framdrift, forskrift på høring. Ett av få konkrete grep.

Ett av fem holder. Resten er prosesser som kan ende hvor som helst – og som Larsen nå har bundet forbundet til å støtte.

Planen hevder at tiltakene tetter et gap på 42.400 årsverk innen 2040. Effektanslagene summeres til 59.000–78.400 årsverk. Men planen erkjenner selv at effektene ikke kan summeres fordi de overlapper – og bruker likevel summen som hovedillustrasjon.

Det er ikke et regnestykke. Det er et salgsargument.

Premissene holder ikke, fordi 22.000 årsverk skal komme fra at alle aldersgrupper og utdanninger øker stillingsprosenten med 10 prosent. 17.300 årsverk skal komme fra 0,7 prosent årlig produktivitetsvekst – mens spesialisthelsetjenesten har hatt fall i arbeidsproduktivitet siden 2019.

Planen innrømmer at redusert sykefravær «ikke nødvendigvis frigjør flere effektive arbeidstimer».

Dette er tallmagi, ikke planlegging.

Larsen påpeker at lønn ikke er nevnt. Det er riktig, men listen over avgjørende spørsmål planen unngår er mye lengre:

• Hvilke tjenester skal vi slutte å tilby?
• Hvilke pasientgrupper skal nedprioriteres?
• Hvordan skal distriktskommuner som ifølge framskrivingene ikke kan løse oppgavene alene, faktisk klare omstillingen?
• Skal heldøgns omsorg sentraliseres på tvers av kommunegrenser?

Og som premiss for hele regnestykket ligger en setning som burde fått overskrifter: Planen «legger til grunn at nivået av pårørendeinnsats holdes konstant». 

Med en demografi der færre yrkesaktive skal bære mer omsorg, er det en forutsetning som kollapser ved første møte med virkeligheten.

«Omstillingen skal i hovedsak gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske rammer», heter det også.

Omstillingstilskuddet til kommunene forsvinner inn i rammetilskuddet i 2030–2031. Sykehusene skal håndtere det innenfor demografikompensasjonen. Samtidig forventes teknologiinvesteringer, kompetanseheving, ledelsesutvikling, økt grunnbemanning og bygginvesteringer.

Larsens kritikk av manglende lønnsfinansiering treffer ett symptom. Diagnosen er verre: Planen er ufinansiert i sin helhet.

Norsk Sykepleierforbund hadde et åpent vindu nå – før utredningene legger premissene, før partssamtalene avgjør hva heltidsløftet faktisk blir, før finansieringen forsvinner inn i rammetilskuddet. I stedet for å bruke det vinduet kalte forbundslederen planen «sinnssykt deilig» og signaliserte at regjeringen kan slappe av.

Sykepleiere i kommunene og på sykehusene møter virkeligheten hver vakt: for få hender, for mange oppgaver, for lite handlingsrom. De fortjener et forbund som krever beslutninger, ikke et som hyller hensikter.

En plan om å lage planer er ikke en helsepersonellplan. Det er en utsettelse – og Sykepleierforbundet har akkurat gitt regjeringen lov til å utsette videre.