Kommunene må slutte å vente på flere hender

20. september går høringsfristen ut for NOU-en «Den nye velferdskommunen». Der bør Kommune-Norge kjenne sin besøkelsestid.

Ikke bare for å fortelle staten hva kommunene trenger mer av, men for å svare på et mer krevende spørsmål: Hva er kommunene selv villige til å slutte med, organisere annerledes eller overlate til andre?

Dersom helse- og omsorgstjenestene fortsetter omtrent som i dag, kan kommunene trenge rundt 100.000 flere årsverk fram mot 2040. De menneskene finnes neppe.

Da holder det ikke med større budsjetter, flere prosjektmidler eller nye rekrutteringstiltak. Måten tjenestene organiseres og leveres på må endres.

Likevel er store deler av Kommune-Norge fortsatt rigget for en modell der økte behov møtes med flere ansatte og mer kommunal tjenesteproduksjon. Det er en modell vi allerede vet at vi ikke har folk til å videreføre.

Mer penger løser ikke arbeidskraftproblemet. Kommunene har gode grunner til å etterlyse mer forutsigbar økonomi og større handlingsrom. Staten kan heller ikke kreve omfattende omstilling og samtidig skyve hele risikoen ned på den enkelte kommune.

Men heller ikke kommunene kan møte nye behov med samme organisering, samme oppgavedeling og samme forventning om at kommunen selv skal produsere stadig mer. Det blir enkelt å gjøre arbeidskraftkrisen til et finansieringsproblem.

LES OGSÅ:

Vi vet hva som virker. Så hvorfor går det fortsatt så sakte?

Det interessante ved «Den nye velferdskommunen» er nettopp at den utfordrer denne tankegangen.

Framtidens kommune må i større grad mobilisere ressursene rundt seg. Innbyggere må kunne mestre mer selv når det er mulig. Oppgaver må kunne flyttes mellom profesjoner og aktører. 

Teknologi må tas i bruk der den kan frigjøre tid. Frivillige, ideelle, forskningsmiljøer og bedrifter må få en større rolle i utviklingen av tjenestene. Offentlig ansvar betyr ikke at kommuneorganisasjonen må gjøre alt selv.

Gammel organisering spiser opp ny teknologi. Norske kommuner prøver allerede ut nye arbeidsformer og digitale løsninger. Innen kommunal helse skjer det blant annet en omfattende modernisering av journalsystemene.

Det er bra. Men teknologien gir liten gevinst dersom arbeidsdelingen, rutinene og organiseringen rundt den forblir den samme.

Å digitalisere en gammel arbeidsprosess er ikke nødvendigvis omstilling. Og en pilot er ikke innovasjon hvis den aldri endrer vanlig drift.

LES OGSÅ:

Organisering er vår tids svar på bønn

Dette er også grunnen til at bedrifter og andre eksterne miljøer må komme tidligere inn. Altfor ofte inviteres markedet først inn når kommunen allerede har definert behovet, tegnet løsningen og skrevet kravspesifikasjonen. Da brukes kompetansen utenfor kommunen først og fremst til å levere det kommunen allerede har bestemt seg for.

Samtidig bruker vi fortsatt betydelige ressurser på at kommuner hver for seg skal utrede, teste og lære ting andre allerede har funnet ut. Når en løsning har dokumentert effekt ett sted, bør terskelen være langt lavere for å ta den i bruk andre steder.

Den nye velferdskommunen må faktisk bli ny. 

Utvalget foreslår blant annet et langsiktig innovasjonsprogram og et nasjonalt skaleringsfond. Det kan gjøre det enklere å gå fra forsøk til vanlig drift. Men statlige ordninger kan ikke gjøre selve omstillingen for kommunene. 

Hvis høringssvarene først og fremst ender med nye krav til staten, har vi misforstått alvoret.

Hvis Norge mangler arbeidskraften til å videreføre dagens tjenester, kan ikke hovedstrategien være å videreføre dagens organisering og håpe at staten finner pengene. Kommunene må bruke handlingsrommet de allerede har til å endre oppgaver, arbeidsformer og samarbeid.

100.000 nye ansatte kommer neppe. Da må den nye velferdskommunen bygges med dem vi faktisk har.