Vi planlegger for feil krise

Norge snakker om eldrebølgen som om den er velferdsstatens største problem.

Det som truer bærekraften i velferdsstaten, er ikke alder i seg selv. Det er at tjenestebehovet, kompleksiteten og forventningene vokser raskere enn kapasiteten, kompetansen og styringssystemet. I tillegg kommer mangelen på tilgjengelig arbeidskraft.

Vi planlegger derfor for feil krise. Vi står ikke først og fremst i en eldrebølge. Vi står i en tjenestebølge.

Når vi beskriver utfordringen som en «eldrebølge», legger vi nesten automatisk til grunn at løsningen handler om flere eldretiltak, flere sykehjemsplasser og flere ansatte i dagens tjenestestruktur. Vi må slutte å bruke dette begrepet og narrativet.

Kommunene får ikke bare flere eldre, men flere mennesker i alle aldersgrupper med tjenestebehov, samtidig som både konsultasjoner og individuelle rettigheter har økt kraftig. 

Parallelt har staten, med gode begrunnelser, skjerpet kravene til kvalitet, pasientsikkerhet, kompetanse, dokumentasjon, tilsyn og rapportering.

Summen har fundamentalt endret kommunenes samfunnsoppdrag. Kommunene forventes å levere morgendagens helse- og omsorgstjenester med gårsdagens rammevilkår og ikke minst i gårsdagens begreper og logikker.

Når staten ber kommunene innføre teknologi, endre oppgavedeling, styrke ledelse og organisere tjenestene smartere, innebærer det en omfattende transformasjon.

Det krever utviklingskapasitet. Det krever analysekompetanse, prosjektkraft, ledelsesrom, digital infrastruktur og økonomisk handlingsrom. Uten dette vil «omstilling innenfor gjeldende rammer» bare bli en ny formulering om at kommunene skal kompensere enda litt lenger.

Men litt lengre er ikke mulig, og det er der kommunene nå står. Verken riksrevisjonen eller helsepersonellplanen anerkjenner at det mangler kapasiteten til denne transformasjonen og utviklingen. Rapportene fokuser på symptomene og ikke årsakene.

Der tjenestekrisen ikke møtes med utviklingskapasitet, blir den til en ressurskrise. Og der ressurskrisen vedvarer, blir den til en lederkrise og spiralen forsterkes hver dag, hvert år.

Ikke fordi kommunene mangler dyktige ledere. Men fordi lederoppdraget blir for stort.

Riksrevisjonen peker i sin rapport om kommunale helse- og omsorgstjenester til eldre på at mange kommuner ikke planlegger godt nok for framtiden. Det er en relevant observasjon.

Men observasjonen blir likevel utilstrekkelig dersom den tolkes som at kommunene ikke har forstått alvoret eller ikke har tatt grep.

Mange kommuner har lenge forsøkt å løse morgendagens utfordringer. Problemet er at de ofte vurderes med gårsdagens målestokk og handlingsrommet er snevret inn i strukturer og logikker fra 80-tallet. Løsninger og forsøk på omstilling er ofte motarbeidet i i kollektive logikker formet eller forsterket av rapporter som Riksrevisjonens.

Debatt

Kritikken fra Riksrevisjonen blir for unyansert

Helse og mestring i Nordre Follo gjør seg klar for framtidens oppgaver som følge av veksten i antall eldre. Riksrevisjonens kritikk blir for unyansert.

Bjørn A. Kløvstad

Flere av Riksrevisjonens undersøkelser peker mot et mer grunnleggende styringsproblem: Samhandlingen mellom sykehus og kommuner fungerer ikke godt nok, statlige virkemidler treffer ikke alltid de faktiske utfordringene, og staten mangler mekanismer for å vurdere den samlede virkningen av styringen av kommunesektoren.

Det er et viktigere funn enn at enkeltkommuner mangler planer. Det peker mot at utfordringen ikke bare befinner seg i den enkelte kommune, men i selve styringskjeden.

Staten, spesialisthelsetjenesten og kommunene styres gjennom ulike ansvarslinjer, finansieringssystemer, regelverk og insentiver. Samtidig må innbyggernes behov løses på tvers av disse grensene. 

Når styringslogikkene ikke avstemmes mot hverandre, kan summen av rasjonelle beslutninger på hvert nivå gi en lite rasjonell helhet.

Riksrevisjonen har også vist til at omfanget av statlig juridisk styring av kommunesektoren er omfattende og har økt over tid. Statsforvaltningen mangler imidlertid en mekanisme for å avstemme helheten i denne styringen.

Det er nettopp her utviklingsgapet oppstår: mellom oppgavene kommunene forventes å løse, virkemidlene de styres med, og den faktiske kapasiteten til å utvikle tjenestene som en sammenhengende helhet.

Kjernen i utviklingsgapet er høye ambisjoner på papiret og utilstrekkelig gjennomføringsevne i praksis.

Skal kommunene lykkes, må staten flytte innsatsen fra kompensasjon til transformasjon. 

Mindre prosjektfinansiering og kortsiktige rekrutteringsgrep; mer investering i ledelses- og analysekapasitet, digital infrastruktur, tverrfaglige team, samhandling, forskning og nye tjenestemodeller.

Virkemidlene må være reelle, langsiktige og dimensjonert for oppgaven.

KDDs arbeid med interkommunalt samarbeid peker i riktig retning. Men da må kommunale oppgavefellesskap få muligheter til å bygge robuste fagmiljøer, utviklingskapasitet og sammenhengende tjenester på tvers av kommunegrenser.

Men dette er utviklingspolitikk, ikke juridisk opprydding. Helsepolitikk, kommunepolitikk, digitalisering og samferdsel må ses i sammenheng – og departementene må styre deretter.

Kommunene trenger ikke flere rapporter som varsler utfordringene vi allerede står i. Vi trenger en ny samfunnskontrakt mellom stat og kommune. 

Staten må begynne å behandle kommunene som det de faktisk er: Den viktigste utviklingsarenaen for framtidens velferdstjenester.