Berre ein hund, eller?

«Han var berre ein hund», skrev Per Sivle i 1887. Min historie er verken en litteraturklassiker eller et juridisk mesterstykke. Men den har samme utgangspunktet, berre ein hund.

Kommunestyret i kommunen jeg har hytte i, vedtok sommeren 2020 en lokal forskrift om utvidet båndtvang for hund. Kommunestyret bestemte også at forskriften skulle evalueres etter tre år. 

Vinter og sommer kom og gikk. Jeg skjønte ikke hva jeg ga meg ut på da jeg høsten 2023 sendte en e-post til kommunen og spurte om forskriften var evaluert. Slik kommunestyret hadde bestemt.

Når svar uteble, tross gjentatte purringer, begynte jeg å lese meg opp på hundeloven, lovforarbeider, rundskriv og andre mer eller mindre båndlagte dokumenter. Etter hvert begynte jeg å stille spørsmål til kommunen om forskriften hadde tilstrekkelig lovgrunnlag. Responsen kan med godvilje betegnes som knapt hørbar knurring.

(Kommunen svarer nedenfor.)

I Prop. 85 L (2021-2022) om endringer i hundeloven skriver departementet at alle gjeldende forskrifter om utvidet båndtvang som kommunene har vedtatt med hjemmel i hundeloven er gjennomgått. 

I mer enn halvparten av forskriftene har kommunene fastsatt utvidet båndtvang i større grad enn de har adgang til etter loven. 

«Dette er uheldig, siden det gjør at hunder hindres fra å utøve naturlig adferd, og vil ikke være å tråd med formålet om å legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for den enkelte hundeholder. Det er også problematisk at forskriftene er vedtatt uten tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, da overtredelse av kommunale forskrifter er straffbart jf. hundeloven § 28», står det.

Innsynskravet som jeg rettet til departementet, ble avslått fordi oversikten over kommuner med lovstridige forskrifter var et internt arbeidsdokument. Burde det ikke vært offentlig tilgjengelig hvilke kommuner som har strukket båndet lengre enn det Stortinget har åpnet opp for?

Men nå hadde jeg fått los. Siden forskriften tilsynelatende delvis var begrunnet i hensynet til vilt, klaget jeg til Statsforvalteren. Etter noen korte bjeff ble klagen avvist fordi den ble fremmet for sent. Både for to og firbente var klagefristen utløpt. Heller ikke en anmodning om lovlighetskontroll etter kommuneloven fikk Statsforvalteren til å logre.

Statsforvalteren skrev imidlertid i sin avvisning at forskriften er i strid med hundeloven og oppfordret kommunen til å evaluere forskriften. Dette hadde kommunen ingen planer om å gjøre, verken før eller etter å ha lest Statsforvalterens brev. 

Heller ikke en klage til Landbruks- og matdepartementet førte noen vei, men departementet bekreftet det mangelfulle lovgrunnlaget. Men ingen av vaktbikkjene oppfattet å ha myndighet til å gjøre noe med problemet.

Sivilombudet liker kanskje hund. Våren 2026 ba ombudet i alle fall kommunen om å gi meg en tilbakemelding på om de faktisk hadde til hensikt å evaluere forskriften. Det hadde ikke kommunen planer om og svarte også det.

Først etter ytterligere bjeffing fra min side begynte kommunen smått å bevege seg. Ikke fordi lovligheten av forskriften plutselig ble forstått annerledes. Ikke fordi man erkjente at rettsgrunnlaget var mangelfullt. Men fordi den pågående bjeffingen sikkert ble opplevd tiltakende plagsom.

Et sted mellom bjeffingen fra meg selv, den avvisende knurringen fra kommunen og stillheten fra forvaltningen for øvrig, begynte konturene av problemstillingen å tre fram: Dette handler ikke om én hund i bånd. Det handler om hva som skjer når en kommune vedtar en forskrift uten tilstrekkelig hjemmel, og ingen tar ansvar for å rydde opp. Og at en ulovlig forskrift blir stående.

Det er det som er mest urovekkende. Ikke at det finnes en ulovlig forskrift. Men at den får leve videre. At ingen opplever å ha ansvar eller myndighet til å rydde opp.

I en rettsstat skal det ikke være slik at lovlighet og rettssikkerhet avhenger av hvem som orker å bjeffe lenge nok. Bjeffingen min har nå pågått i snart 21 hundeår.

Offentlig myndighetsutøvelse skal ha hjemmel, og ulovlige inngrep skal rettes opp.

«Han var berre ein hund», skrev Sivle. Men han var ikke bare det. Og dette er heller ikke bare historien om en hund. Det er en test på om lover faktisk gjelder, også for forvaltningen.

Tingvoll kommune, som kritikken gjelder, svarer dette:

Tingvoll kommune er i en krevende situasjon bemanningsmessig slik at vi ennå ikke har fått evaluert den lokale forskriften. Teksten i forskriften hadde en hjemmel der det sto at forskriften skulle evalueres etter at det var gått 3 år. Dette gjennomfører vi nå.

Med denne tilbakemeldingsprosessen ønsker vi å kunne evaluere svarene og finne ut om vi skal beholde dagens lokale forskrift om utvidet båndtvang, om vi skal justere den eller om vi skal avvikle/fjerne den.

Kommunen er av den oppfatning av at vi ikke har en «ulovlig» forskrift slik innsenderen påstår. Vi mener forskriften fortsatt er gjeldende, selv om vi ikke har hatt kapasitet til å evaluere den tidligere.

Årsaken til at forskriften ble innført 25. juni 2020, var at kommunen fikk tilbakemeldinger fra småfenæringa i Tingvoll om tilfeller av løse hunder i skog/fjellområder mens det fortsatt var mye sau på utmarksbeite.

Nesten alle hundeeiere passer på hundene sine, men det er enkeltpersoner som ødelegger for de mange i noen tilfeller. Det ble derfor innført noe lenger båndtvang på høsten mens det fortsatt var beitedyr ute i marka.