Tillit under press

En ny undersøkelse viser at innbyggerne i Bodø har liten tillit til de folkevalgte. Tross aktive grep for å sikre mer åpenhet og medvirkning, er det ingen målbar bedring i tilliten. Kanskje gjør vi ikke de riktige tingene?

Felles for tiltakene vi har satt i gang, er nok at de treffer for få folk. Det brede lag av innbyggere møter ikke opp når vi inviterer til åpent rådhus med Pølser og Politikk. Men vi har fått nyttige innspill på disse møtene, fra innbyggere vi ikke ellers treffer.

Et annet tiltak har vært å invitere alle tiendeklassene inn til rådhuset til en samfunnsfagtime med ordfører. Mange har benyttet muligheten, og ungdommene stiller gode og betimelige spørsmål når de får sjansen.

Å møte folk er en viktig del av oppdraget som folkevalgt. Vi har som mål å møte alle som ber om et møte, selv om heller ikke dette når alle. Selv om innbyggerne kanskje tenker at de ikke blir hørt, er det liten tvil om at innspillene setter oss bedre i stand til å ta beslutninger.

For å øke åpenheten har bystyret vedtatt å innføre åpenhetsregister. Dette tar tid på grunn av mangel på tilgjengelige verktøy. I mellomtiden har ordfører og varaordfører åpnet kalendrene slik at alle skal kunne se hvem vi møter.

Jeg kunne nevnt flere tiltak – ikke for å skryte, for de har åpenbart ikke gjort susen – men for å vise at et godt lokaldemokrati er noe vi tar på alvor. Andre vil nok trekke fram at vi har avviklet og slått sammen noen av brukerrådene, og at det har virket negativt.

Men hva er det som bygger et godt lokaldemokrati med høy tillit? Er det strukturer eller tilgjengelige folkevalgte, eller helt andre ting?

Det er et paradoks at Bodø kommune, som er norgesmester i kommunedelsutvalg, gjør det så dårlig på undersøkelsen. Utvalgene mener selv at de er veldig viktige for at kommunedelene skal bli hørt. Men kanskje oppleves det ikke slik av innbyggere flest?

Kanskje må vi utfordre noen av sannhetene rundt hva det er som bygger tillit til demokratiet. Kanskje er ikke svaret å lage nye medvirkningsstrukturer hvor de allerede engasjerte kan engasjere seg mer. Det er jo de som ikke ytrer seg, og som ikke kjenner seg hørt vi må jobbe for å nå.

I en interessant artikkel i Aftenposten hadde forskere funnet at tilliten til demokratiet økte når høyrepopulister satt i regjering. Kanskje er det slik at innbyggerne i Bodø rett og slett ikke føler seg godt nok representert av oss som sitter i bystyret?

Valgdeltakelsen ved forrige kommunevalg kan gi en pekepinn. Den var på skarve 62,87 prosent (omtrent som landsgjennomsnittet). For mange lot   være å bruke stemmeretten. Det er virkelig ikke bra for lokaldemokratiet.

Men i bystyret er det nå flere parti enn noensinne. Hele ti stykker, i tillegg til flere uavhengige representanter. Man skulle tro at dette gjorde at flere innbyggere kjente sin vilje ivaretatt. Eller er det kanskje tvert imot?

Tillit handler også om tilfredshet. Hvordan spiller kutt og endringer i tjenester, skolestruktur og økningen i eiendomsskatten inn? I Bodø har vi gjort kraftfulle grep som har vært nødvendig for å snu underskudd til overskudd. At pilene nå peker i riktig retning, er avgjørende for å kunne sikre gode tjenester i fremtiden. Det vil også kunne bygge tillit – på litt lengre sikt.

På den lyse siden er de folkevalgte mer fornøyde enn før med lokaldemokratiet, og de ansatte roser kommunen for å ha bedret ytringsklimaet. 

De vanskelige sakene vil det likevel bli flere av. Et kjernespørsmål er hvordan vi skal klare å bygge tillit i krevende tider. Mange etterlyser nettopp mer ansvarlighet, mer nøkternhet og mer ærlighet fra de folkevalgte. Jeg tror at å etterstrebe dette er det nærmeste vi kommer et svar på hvordan vi kan øke tilliten. Her må vi åpenbart gjøre en bedre jobb.