Viktig signal fra kommunalministeren

Man trenger ikke være kommuneforsker for å skjønne at kommunesektoren sliter. Og at den kommer til å slite mer i årene fremover. Da må vi diskutere hvordan vi skal løse velferdsoppgavene. 

Dessverre havner diskusjonen altfor ofte i samme spor. Kommunesammenslåinger. Men det kan ikke være svaret på alt.

Mange regioner fungerer allerede i praksis som felles bo- og arbeidsmarkeder. Man bor i én kommune, jobber i en annen og har barna på skole i en tredje. Høyre og Fremskrittspartiet ville nok helst sett at slike kommuner bare ble slått sammen. 

Jeg mener det veldig ofte ikke er riktig løsning. Det finnes gode og reelle grunner til at kommuner ønsker å bevare egen organisasjon, identitet, nærhet og eget lokaldemokrati. Men da er det nok likevel sjelden en ulempe at man samarbeider om noen av oppgavene.

Mandag 1. juni kom nyheten om at regjeringen ønsker å gi kommunene større handlingsrom til å samarbeide på tvers. Nå skal kommunale oppgavefellesskap få lov til å treffe enkeltvedtak. 

At dette ikke har vært mulig fram til nå, men unntak av i vertskommunesamarbeid, er egentlig litt rart. Og en ganske kraftig begrensning på hele formålet med de interkommunale samarbeidene, nemlig å samarbeide om oppgavene.

Vil gjøre det enklere å samarbeide om helse og omsorg

Regjeringen ønsker en ny type oppgavefellesskap som kan fatte enkeltvedtak og løse andre offentlige oppgaver. – På tide, sier kommuneforsker Geir Vinsand.

Løser dette alle utfordringene som kommune- og helsesektoren står overfor? Nei.

Fjerner det behovet for større strukturdebatter eller behovet for større rammetilskudd? Nei.

Gir det kommunene større handlingsrom til å løse oppgavene klokt? Ja, det gjør det.

For meg er det også et viktig signal. Alle utfordringene skal ikke løses med nye kommunegrenser. Kommunene trenger flere verktøy til å kunne løse oppgavene. Både på egen hånd, men spesielt i samarbeid med andre.

Da er det positivt at kommunalministeren tør å se på mer enn bare kart og kroner. Særlig når vi både har fått en NOU om framtidens velferdskommune og venter på resten av arbeidet fra kommunekommisjonen.

Jeg ser at Geir Vinsand i NIVI Analyse beskriver Kommunal- og distriktsdepartementet som et «pausesignal». Da tror jeg det er viktig at vi ikke glemmer hvordan det gikk sist vi hadde en kommunalminister som virkelig trådte på gassen. Da fikk vi en regionreform som virket både forhastet, dårlig forankret og ikke fungerte særlig godt mange steder.

Så kan man gjerne mene at reformene og omstillingen burde komme på rullende bånd. Men så skal det faktisk fungere godt også. Og det må stå seg over tid. 

Det er nok enklere sagt enn gjort. Likevel opplever jeg at Bjørnar Skjæran lytter til kommunesektoren. Og er villig til å ta grep.

Det synes jeg han fortjener litt skryt for.