Tillit kan ikke kreves, Eide – den må fortjenes

Helge Eide i KS skriver i Kommunal Rapport at motstanden mot å fjerne profesjonskravene i helse- og omsorgstjenesteloven «kan tolkes som manglende tillit til kommunale folkevalgte og ledere».

Det er en presis observasjon. Vi har ikke full tillit til at alle kommuner sikrer innbyggere med utviklingshemming de tjenestene og rettighetene de har krav på. 

Den mangelen er ikke noe vi har funnet på. Den er opparbeidet sak for sak.

Når Eide ber oss stole på at «ledelsen i kommunene forstår godt hvilken faglig kompetanse som trengs», så er vårt svar at vi ikke kan stole blindt på kommunene.

Stadig flere kommuner flytter mennesker med utviklingshemming ut av hjemmene sine for å spare penger. I februar kjente tingretten oppsigelsen av Trond Posaasens leiekontrakt i Stange ugyldig – han hadde bodd der i over 30 år, og retten slo fast at kommunen overså hans rett til medvirkning.

I Andøy stengte kommunen en bolig og tvangsflyttet beboerne uten lovhjemmel, og overså deretter Statsforvalterens vedtak om at flyttingen var ulovlig. Når en kommune ignorerer både loven og tilsynsmyndigheten, sier det noe om hvor langt tilliten kan strekkes.

Jeg frykter at mange flere kunne vunnet lignende saker, men at pårørende har gitt opp fordi de ikke orker kampen mot kommunen. Det er ikke et tegn på at tjenestene fungerer, men på at terskelen for å få oppfylt en rettighet er blitt så høy at folk resignerer.

Der kommunene ikke flytter folk, kutter de tilbudet. I Bergen er det vedtatt kutt på opptil 50 millioner kroner i tjenester til mennesker med utviklingshemming, blant annet ved å fjerne støttekontakt og redusere dagsentertilbudet. 

I Bærum er dagtilbudet kuttet kraftig, slik at mange har gått fra fire–fem dager i uka til maks tre. Dette er nettopp tjenestene som holder folk i kontakt med samfunnet. Når de fjernes, sendes mennesker rett inn i isolasjon.

Eide har kalt innlegget sitt «Kommunene finner løsninger». I Fredrikstad har flere barneskoler satt opp gjerder for å holde barn med autisme og utviklingshemming inne – en «løsning» drevet av ressursmangel. Det er denne typen kreativitet vi frykter når minstekravene fjernes.

Og kommunen vurderer ikke alltid kompetansebehovet riktig, heller. 

I Stjørdal krevde kommunen at en familie med utviklingshemmede tvillinger måtte ha helsefaglig utdannet personell på vakt døgnet rundt – uten at man har dokumentert behovet, og stikk i strid med familiens ønske om å beholde assistentene barna kjente. Da blir det vanskelig å ta for gitt at kommunen alltid «forstår godt» hva som trengs.

Vår erfaring er at kommuner under økonomisk press kutter der motstanden er minst – og den er minst hos dem som ikke selv kan rope høyt.

Å fjerne et minimumskrav gir ikke «handlingsrom til nytenkning». Det gir handlingsrom til å la være.

Mennesker med utviklingshemming stemmer sjeldent ut ledelsen ved valg. De er nettopp den gruppen rettslige minstekrav skal beskytte mot lokale flertall som prioriterer andre. 

Derfor inkorporerte Norge CRPD i menneskerettsloven fra 1. januar: fordi rettigheter ikke kan avhenge av hvilken kommune du tilfeldigvis bor i.

Eide etterlyser tillit. Men tillit kan ikke kreves ovenfra – den må fortjenes.

Mennesker med utviklingshemming har sett kommuner kaste dem ut av hjemmene sine, kutte tjenestene som holder dem ute av isolasjon, sette barna deres bak gjerder og overse både loven og Statsforvalteren. 

De har all grunn til ikke å stole blindt på kommunalt lederskap. Det er ikke utviklingshemmede som svikter tilliten til kommunen. Det er kommunene som svikter tilliten til dem.

Så lenge det er tilfellet, gir vi ikke fra oss minstekravene – de er det eneste vernet som står igjen når lokaldemokratiet svikter dem det skulle tjene.