Annonse
Debatt
Kommunal frivillighet utfordrer grenser og kan svekke organisasjoner
Kommunal frivillighet kan mobilisere personer som ellers ikke ville gjort en frivillig innsats. Samtidig utfordrer den grenser for offentlig ansvar og kan svekke organisasjoner.
Publisert
Sist oppdatert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
I et aktuelt debattinnlegg uttrykker Britt Olssøn og Trond Enger fra Frivillighet Norge bekymring for at kommuner i økende grad organiserer frivillighet.
Mens Frivillighet Norge er opptatt av frivilligsentralenes rolle, ønsker vi å løfte betydningen av frivillighet organisert av kommunale tjenesteaktører som et alternativ til frivillighet gjennom organisasjoner.
Hvorfor gjør kommuner det? Og hvilke konsekvenser kan det ha?
Vi er ikke redde for at frivillige ønsker å bidra i lokale velferdsinstitusjoner, selv om de er drevet av kommunen.
Etter norsk tradisjon finner frivillig innsats sted innen rammen av en frivillig organisasjon. Det kan være foreldre som engasjerer seg i barnas aktiviteter innen idrett, dans eller musikk. Den typiske frivillige i Norge er i aldersgruppen hvor man følger opp egne barns fritidsaktiviteter.
Kommunal frivillighet skjer på andre arenaer, som sykehjem. Her kan den frivillige innsatsen bestå i å gå turer eller bidra til hyggelige måltid og sosiale sammenkomster.
I en studie vi nylig har gjort i eldreomsorgen i fire norske kommuner, finner vi ulik praksis for dette. Noen kommuner er opptatt av at man ikke skal blande seg i frivillig arbeid og la organisasjoner være selvstendige samarbeidspartnere.
Andre har valgt å engasjere frivillige direkte uten at de er koblet til en organisasjon.
Den viktigste grunnen til at kommuner organiserer selv, er at de mener de får tilgang til flere frivillige. Dermed kan kommunen gi et bredere tilbud eller mer omfattende tjenester. Dette kan være enkeltfrivillige som ellers ikke ville engasjert seg.
Det kan for eksempel skyldes at man ikke ønsker å bli medlem av en organisasjon og binde seg på lang sikt, men heller vil stille på tidsavgrensede aktiviteter.
Frivillighetsforskningen omtaler dette som en trend mot refleksiv frivillighet.
Å rekruttere enkeltfrivillige slik har imidlertid også ulemper som den tradisjonelle modellen for samarbeid mellom kommuner og organisasjon kan bøte på.
For det første unngår man at det oppstår konkurranse om de frivillige, slik Olssøn og Enger er bekymret for. Selv om mer enn seks av ti i Norge oppgir å ha gjort frivillig innsats siste året, noe som er svært høyt i internasjonal sammenheng, er det ikke alltid nok frivillige. Og i Norge er det altså mange frivillige innen idrett, fritid, velforeninger og kultur, og langt færre på helsefeltet.
Organisasjoner kan videre gi opplæring og oppfølging som sparer kommuner for tid. Organisasjoner kan på den måten tilby en kompetanse som er viktig.
Et eksempel kan være frivillige som er trent i å forholde seg til personer med demens. Det vil kreve mye ressurser å gjøre dette for en kommune, og det er usikkert om mange ville meldt seg til å jobbe frivillig for kommunen på denne måten om det begynner å ligne en jobb som også krever kursing.
Samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor fungerer stort sett godt i vår studie.
Et viktig element ved kommunalt organisert frivillighet er samtidig at slike enkeltfrivillige vil fokusere på å utføre oppgaver.
Frivillig sektor har imidlertid også tradisjonelt en viktig rolle som «vaktbikkje» som forsvarer svake grupper. Det kan innebære kritikk av kommunale tjenester.
Denne rollen kan tones ned når man som enkeltperson gjør frivillig innsats gjennom kommunen.
Frivillig innsats i offentlig regi kan dessuten påvirke ansvarsforhold. Hvor går egentlig grensen for hva det offentlige skal sørge for om det kommer ubetalte inn på sykehjem?
Er grensen mellom pleieoppgaver og sosiale aktiviteter alltid krystallklar, eller kan det skje en gradvis forskyvning hvor kommen trekker seg tilbake?
Her ligger etter vår mening den største faren, selv om også tradisjonelt samarbeid kan skape slike spenninger.
Vi er mer bekymret for at grensen mellom offentlig og frivillige oppgaver skal bli uklar, og at organisasjoner i mindre grad blir talerør for svake grupper enn for konkurranse om frivillige.
Vi er ikke redde for at frivillige ønsker å bidra i de lokale velferdsinstitusjonene, selv om de er drevet av kommunen. Frivillige organisasjoner kan tilby et fellesskap som kommuner sannsynligvis ikke kan gi på samme måte. Det er en konkurransefordel når man skal rekruttere og beholde frivillige.
Det skal imidlertid ikke nødvendigvis så mye offentlig organisert frivillighet til før oppgavefordeling utfordres og mulige frivillige motstemmer reduseres. Da svekkes både frivillig og offentlig sektor. Det bør norske kommuner tenke gjennom.
