Annonse
Debatt
En liten sak for Statsforvalteren – et stort problem for lokaldemokratiet
Hvis staten skal være en troverdig partner for kommunene, må praksis og prinsipper tåle å møte virkeligheten.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Dette er historien om en familie som ønsker å skille ut en liten tomt på gården sin, og om hvordan Statsforvalteren stanser planene med en begrunnelse som ikke henger sammen med virkeligheten lokalt.
Saken illustrerer også et mer grunnleggende problem. Når plan- og bygningsloven tolkes ut fra generelle prinsipper på et skrivebord, heller enn faktiske forhold på bakken, svekkes tilliten mellom stat og kommune.
Det er en utvikling som bør bekymre langt flere enn de som bor på gården i denne saken.
Når plan- og bygningsloven tolkes ut fra generelle prinsipper på et skrivebord, svekkes tilliten mellom stat og kommune.
Familien driver en gård som har gått i arv. Nå vil yngstesønnen skille ut en liten tomt for å bygge hus og bli boende på gården.
For familien er dette en løsning som sikrer fortsatt gårdsdrift og mulighet for at generasjonene kan hjelpe hverandre.
Plan- og bygningsavdelingen i kommunen støtter tiltaket, da gården ligger langs en kollektivakse med ny gang- og sykkelvei under bygging, og tiltaket ikke bygger ned dyrket eller dyrkbar jord.
Kommunestyret slutter seg enstemmig til. En enkel sak, skulle man tro – til fordel for både familie og samfunn.
Statsforvalteren stanser dispensasjonen. I vedtaket listes fem grunner til at tiltaket må stoppes – alle begrunnet i «nasjonale interesser».
Her er sitatene fra Statsforvalteren og de faktiske forholdene:
Statsforvalteren skriver:
«Eiendommen ligger langt unna både kommunesenteret og det nærmeste tettstedet med skole og ulike handels- og tjenestefunksjoner.»
Fakta: Gårder ligger sjelden midt i et sentrum. Denne gården ligger 5 km fra kommunesenteret Ask og 3 km fra Skedsmokorset, et stort tettsted med skoler, butikker og idrettsanlegg.
Statsforvalteren skriver:
«Eiendommen ligger ca. 300 meter fra busstopp på Byvegen. Det er noen bussavganger fra busstoppet nord til Ask og sør til Skedsmokorset.»
Fakta: Det er fire avganger i timen i rushtiden, og to ellers – både nordover og sørover.
Statsforvalteren skriver:
«Vi mener at manglende gang- og sykkelveiforbindelser er uheldig for barn og unges interesser.»
Fakta: Ny gang- og sykkelvei bygges mens saken behandles, og står ferdig lenge før en eventuell byggesøknad.
Statsforvalteren skriver:
«Vi kan ikke se at det finnes noen tilrettelagte områder for lek i nærområdet.»
Fakta: Gården ligger i et etablert bolig- og gårdsmiljø med grusveier, tun og skogsområder – slik barn alltid har brukt som nærområde.
Statsforvalteren skriver:
«Videre vil den nye boligeiendommen grense til landbruksarealer med fulldyrket jord. Vi minner i den sammenheng om at plasseringen inntil dyrket mark kan føre til konflikter mellom bolig- og landbruksinteresser i form av støy, støv, lukt og trafikk med landbruksmaskiner.»
Fakta: Familien ønsker å bygge på egen gård. Hus og gårdsdrift har eksistert side om side her som på andre gårdsbruk i kommunen i generasjoner.
I denne saken klagde Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus på kommunens dispensasjon for fradeling. Da kommunen opprettholdt vedtaket, ble Statsforvalteren i Innlandet settekontor og ga klagen medhold.
Når statlige myndigheter gjengir lokale forhold på måter som er feil, misvisende eller basert på utdaterte opplysninger, skapes avstand i sakens realiteter, men også i tilliten mellom forvaltningsnivåene.
Dette er ikke en unik sak. Kommuner over hele landet opplever at statlige føringer med gode intensjoner, gir uforholdsmessige utslag når de anvendes uten rom for skjønn.
Resultatet er at lokaldemokratiet mister handlingsrom, og innbyggere mister tillit til at beslutninger tas basert på lokale, faktiske forhold.
Når det faglige rådet fra kommunens planavdeling settes til side, kommunestyrets vedtak underkjennes, og familiers mulighet til å forme eget hjem avvises på svakt grunnlag, handler det ikke lenger om detaljer i en dispensasjonssak.
Det handler om forholdet mellom stat og kommune. Og om hvem som faktisk skal ha siste ord om utviklingen i norske lokalsamfunn.
Hvis staten skal være en troverdig partner for kommunene, må praksis og prinsipper tåle å møte virkeligheten. I motsatt fall svekkes grunnlaget for samarbeidet som det norske lokaldemokratiet er bygget på.
Denne saken er liten for systemet. Men konsekvensene av en mengde slike saker, er store for tillit, styring og legitimitet.
