Kommunal organisering av frivillige – problem eller løsning?

I et debattinnlegg i Kommunal Rapport 1. oktober uttrykker Frivillighet Norge bekymring for at kommuner tar rollen som frivillighetsorganisator.

Innlegget peker på risikoen for at kommunal styring kan svekke frivillig sektors selvstendighet. Det er en viktig påminnelse.

Samtidig må vi skille mellom å organisere frivilligheten og å organisere samarbeidet med frivillige i helse- og omsorgstjenestene. 

Kommunen skal ikke ha fokus på å bygge sin egen frivillighetstjeneste, men ta ansvar for å legge til rette for samhandling som fungerer for alle parter.

Gjennom Verdighetsenterets arbeid tett på praksisfeltet ser vi at frivillig sektor ofte møter hindringer i samspillet med kommunen.

Noen frivillige organisasjoner kan oppleve det som vanskelig å nå frem til målgruppen med informasjon om tilbudene.

Andre får forespørsler eller bestillinger fra kommunale tjenester som ikke alltid samsvarer med deres formål eller kapasitet.

Frivillige forteller også at de ikke alltid får nødvendig informasjon for å føle seg trygge i oppgavene sine.

Erfaringene viser at mye kan løses når kommunen har en tydelig koordinator som kjenner frivillig sektor, sikrer god kommunikasjon og sørger for klare kontaktpunkter mellom tjenestene og de frivillige. Dette kan også bidra til at kommunens overordnede frivillighetspolitikk lastes ned på virksomhetsnivå helse- og omsorgstjenestene.

For å lykkes med samskaping i helse- og omsorgstjenestene må kommunen ha både kompetanse og struktur for samarbeid med frivillig sektor.

Når frivillige organisasjoner deltar i tjenestene, trengs klare rammer og forventninger. Uten dette kan det oppstå misforståelser og usikkerhet, særlig når innsatsen rettes mot sårbare grupper.

Kommunen må derfor sikre at samarbeidet skjer innenfor tydelige grenser, slik at både frivillige og ansatte vet hvem de skal forholde seg til, og hvilken informasjon som kan deles.

Frivillighet Norge sier det godt: «Vi trenger tydelige rammer for samspillet mellom kommunene og frivillige organisasjoner.»

For å få det til, må kommunen ha koordinerende ressurser og kunnskap om frivillig sektor – det kan ikke de frivillige organisasjonene løse alene.

Frivilligsentralene trekkes i Frivillighet Norges innlegg fram som potensielle konkurrenter til frivillige organisasjoner.

Det er et forståelig poeng, men våre erfaringer fra praksisfeltet viser at frivilligsentralene spiller en sentral rolle i å få samspillet til å fungere.

Noen steder tilrettelegger de samarbeid utelukkende med frivillige organisasjoner, andre steder fungerer de som møteplass for enkeltpersoner som ønsker å bidra. Flere gjør begge deler.

Vi kan ikke se bort fra den viktige rollen frivilligsentralene har for å skape aktivitet, styrke fellesskap og fungere som bindeledd mellom frivilligheten, kommunen og lokalmiljøet.

Politiske forventninger om samskaping fordrer ansatte som kjenner frivillig sektor og ser verdien av samspill. Når kunnskap om lokal frivillighet inngår i kommunens verktøykasse, blir det enklere å synliggjøre tilbud for innbyggerne.

Kunnskapen bidrar også til at kommunen tenker frivillig sektor inn i samarbeid, heller enn å rekruttere enkeltfrivillige. Ansatte som informerer om lokale aktiviteter, hjelper både frivillig sektor og innbyggerne til mer deltakelse og fellesskap.

Utfordringene som oppstår i samspillet mellom frivillig sektor og kommunen, handler sjelden om uvilje, men om manglende kunnskap og uklare roller. Løsningen ligger i felles ansvar for å bygge kompetanse og struktur.

Når helse- og omsorgstjenestene har dedikerte personer som koordinerer samarbeidet, legges det til rette for at frivillig sektor kan få være samarbeidspart på sine egne premisser.

Kommunal organisering av samarbeidet er ikke et hinder for frivilligheten, men et virkemiddel for at samskaping skal fungere.

Når begge parter arbeider mot samme mål – gode lokalsamfunn der det er godt å leve og godt å være sammen – oppstår balansen som gir frivilligheten kraft og kommunen økt kvalitet i sine tjenester.