KI skal ikke erstatte fagfolk, men avlaste dem

Debatten om kunstig intelligens handler ofte om frykt. Frykt for at jobbene skal forsvinne. At maskinene skal ta over. At menneskelig kompetanse blir mindre verdt.

Min påstand er at vi diskuterer feil problem, med feil fokus.

Norge står ikke først og fremst overfor en trussel fra KI. Vi er allerede for få mennesker til å løse alle oppgavene.

Kommuner mangler folk. Politiet henlegger saker. Saksbehandling tar for lang tid. Sykepleiere og lærere bruker store deler av arbeidstiden på dokumentasjon og administrasjon i stedet for mennesker. Og eldrebølgen er et faktum. Samtidig forventer innbyggerne stadig bedre tjenester.

Regnestykket går ikke opp. I alle fall ikke uten KI. For Norge mangler faktisk arbeidskraft og gjennomføringskapasitet. Massearbeidsledighet som følge av KI er med andre ord ikke et sannsynlig scenario.

Tvert imot.

Jeg har jobbet med KI i snart 40 år. Det gjør det lettere å se at mye av dagens debatt er preget av korttidshukommelse. Kunstig intelligens er ikke magi, og det er heller ikke nytt. Det nye er først og fremst hvor tilgjengelig teknologien har blitt.

Jo kraftigere og mer tilgjengelig teknologien blir, desto viktigere blir det å forstå hvilke oppgaver som faktisk egner seg for KI, og hvilke som fortsatt krever mennesker.

Mange arbeidsoppgaver i offentlig sektor handler i praksis om repetisjon, kontroll, strukturering og regelanvendelse. Oppgaver der ansatte i dag bruker enorme mengder tid på å finne informasjon, kontrollere vilkår eller dokumentere beslutninger.

Der kan KI gjøre en stor forskjell. Ikke ved å erstatte fagfolk, men ved å avlaste dem.

Når politiet bruker store ressurser på administrative prosesser, eller når saksbehandlere må navigere komplekse regelverk under tidspress, handler ikke dette om mangel på effektivitet. Det handler om kapasitet.

Mye av teknologien som kan hjelpe og avlaste finnes allerede. Vi har jobbet med slike løsninger i flere tiår, blant annet i domstoler, politi og offentlig forvaltning. Regelmotorer, beslutningsstøtte og kunnskapsbaserte systemer har lenge vært en del av offentlig sektor, selv om få har kalt det «KI».

Dagens språkmodeller gjør noe nytt. De kan håndtere enorme mengder informasjon og bidra med forslag, oppsummeringer og analyse i en skala vi ikke har sett tidligere.

Men språkmodeller har også klare begrensninger. De forstår ikke sannhet, de beregner sannsynlighet. Og nettopp derfor blir det farlig dersom offentlig sektor behandler KI som et vanlig IT-prosjekt eller som en ren effektiviseringsøvelse.

Det er her mange trår feil. De starter med teknologien før de har definert problemet som skal løses. De mangler oversikt over egne data, arbeidsprosesser og beslutningspunkter. De eksperimenterer, men klarer ikke å ta løsningene i bruk.

Teknologien er heller ikke den eneste flaskehalsen. Store deler av offentlig sektor styres fortsatt av regelverk som ble skrevet for en tid der saksbehandling var manuell, treg og papirbasert. Derfor stopper selv enkle forbedringer ofte opp. Ikke fordi teknologien mangler, men fordi regelverket er uklart, tungvint eller krever manuelle vurderinger i nesten hvert steg.

Hvis Norge virkelig vil lykkes med KI, må også regelverksutviklingen moderniseres. Ikke ved å kutte demokratiske prosesser, men ved å involvere teknologer og fagmiljøer tidligere, slik at reglene blir tydeligere og enklere å bruke i moderne digitale systemer.

Her får den nye KI Norge-satsingen under ledelse av Hans Christian Holte en viktig oppgave: Å modernisere ikke bare teknologien, men også systemene rundt den.

For hvis vi bruker KI riktig, kan den frigjøre menneskelig kapasitet til det mennesker er best på. Læreren får mer tid på elevene. Sykepleieren til pasienten. Etterforskeren på selve etterforskningen, og saksbehandleren på vurderingene som faktisk krever skjønn.

Det er den viktigste forskjellen mellom KI-hype og fornuftig samfunnsbygging.

Vi trenger mindre prat om at «KI kommer til å endre alt», og mer diskusjon om hvilke konkrete oppgaver KI faktisk kan løse.

KI skal ikke erstatte mennesker, men kan gjøre det mulig å være menneske der det faktisk betyr mest.